En helhetlig modell for bærekraftig transformasjon (del 4)

James Alexander ArnfinsenI en serie med artikler forsøker jeg å argumentere for hvordan vi kan fremme bærekraftig transformasjon. Min antakelse er at det ligger noen grunnleggende prinsipper i bunn, prinsipper som gjør seg gjeldende (mer eller mindre) uavhengig av kontekst. Jeg har laget en modell som strukturerer virkeligheten i tre soner, henholdsvis det personlige, det lokale og det globale. Samme modell kan brukes i mindre kontekster, og da brukes kategoriene individet, fellesskapet og helheten. Jeg har også skrevet om grader av intensitet og feedbackprosesser, og i denne artikkelen ønsker jeg å fokusere på et fenomen jeg forstår som projeksjonsmekanismer. 

Hvis man virkelig vil endre på noe er det beste man kan gjøre å starte med seg selv! Konkrete, hverdagslige og personlige handlinger, i vår egen umiddelbare kontekst, er en mye større kraft enn hva vi pleier å anerkjenne. Dersom du faktisk flytter på noe i ditt eget system, i sone 1, vil dette ha større ringvirkninger enn alle mulige forsøk på å endre på noe “der ute” i sone 2 og 3.

Motstand mot endring er noe som alltid viser seg i det vi forsøker å endre på noe. Motstanden kan vise seg på forskjellige måter, og det er ikke uvanlig at vi gir opp i møte med indre og ytre motstand. I en senere artikkel vil jeg gå nærmere inn på dette med motstand, men i første omgang kan det være greit å poengtere følgende: jeg tror vi intuitivt vet hvor mye som skal til for å endre på noe i oss selv, og på grunn av dette så unnviker vi utfordringens kjerne og legger energien vår andre steder. I stedet for å rette oppmerksomheten rett inn i kilden av problemet, som nettopp er de “blinde” eller ubevisste aspektene ved oss selv, så retter vi heller oppmerksomheten ut på en ekstern representasjon av problemet – vi projiserer!

projeksjon

Dette fenomenet foregår på alle nivåer i samfunnet. Petter er engasjert i en ny innovativ læringsmetode som handler om å legge til rette for kreativitet, problemløsning og konflikthåndtering mellom elevene, og han mener hele skolen bør implementere systemet. Problemet er bare at han ikke ser hvordan hans eget samarbeid med kolleger er alt annet enn eksemplarisk. Han trumfer gjennom endringsforslag, dikterer hvordan det pedagogiske arbeidet skal innføres, avfeier kollegers bekymringer og viker unna konflikter. Poenget er at Petter projiserer sitt eget utviklingsbehov ut i sone 2 og 3. I stedet for å integrere prosjektet i seg selv forsøker han å realisere det utenfor sitt eget system. Elevene og kollegene blir dermed “bærere” av et utviklingsbehov som først og fremst hører hjemme hos ham selv.

Det norske politiske systemet opprettholder et selvbilde som dreier rundt fred, miljøbevissthet og rettferdighet. Samtidig hører vi om en rekke avsløringer der den norske staten har pumpet milliarder av kroner inn i svært omstridte prosjekter knyttet til olje, våpenindustri og uetiske handelsavtaler. Vi går i bresjen for å redde regnskogen i Brasil, både med tanke på artsmangfold, CO2-lagring og urbefolkningers rettigheter, samtidig som vi er dypt involvert i nasjonale (og globale) industrier som i sin essens støtter de politiske, økonomiske og industrielle årsakene til problemene vi forsøker å løse “der ute”. Vi projiserer problemet ut fra vår egen sone i stedet for å ta ansvar der vi har direkte innflytelse, der det virkelig krever noe av oss for å endre på tingenes tilstand.

En annet aspekt ved projeksonsmekanismen kan bedre forstås som kompensasjon. Dersom vi ønsker å endre på noe er det ikke uvanlig at vi “roper ut” i sone 2 og 3 det vi ønsker skal forandres eller bli bedre. Vi proklamerer med store bokstaver hva som er galt og urettferdig og vi kommer med geniale løsninger for å løse problemene. Samtidig gjør vi kanskje lite eller ingenting for å faktisk realisere og leve ut fra det vi mener er viktig. I stedet for å huse en asylsøker skriver vi et flammende innlegg om solidaritet i lokalavisa – vi kompenserer! Som sagt, min overbevisning er at konkrete handlinger i hverdagen, i ens egen umiddelbare kontekst, har mye større innvirkning på systemene “der ute” enn hva vi tror. Jevnlige handlinger som springer ut fra et godt sted i en selv vil bygge opp et moment som før eller siden tenner engasjementet hos andre. Jeg vil gå så langt som å si at det er en “karmisk lov”.

Så hvordan kan vi oppdage disse mekanismene? Jeg har utviklet en enkel huskeregel for å minne meg selv på å alltid forankre det jeg brenner for hjemme hos meg selv. Dersom jeg blir tydelig ivrig, engasjert, frustrert, sint eller trist, i sammenheng med et tema som ligger i sone 2 eller 3, da er sjansen stor for at disse følelsene eller temaene speiler et personlig arbeidspunkt i meg selv, i sone 1. Hvis jeg klager over dårlig kommunikasjon fra ledelsen, eller en generell dårlig kommunikasjonskultur på arbeidplassen, da er sjansen stor for at jeg ikke ser de samme problemene i min egen måte å kommunisere på. Ofte finner vi våre “indre demoner” projisert ut på andre mennesker; på sjefen, statsledere, kjendiser, eller hos naboen.

Det er noe nesten magisk ved disse mekanismene, for uansett hvor god forståelse vi har rundt dette med projeksjon og kompensasjon, så skjer det igjen og igjen. Min erfaring er at det eneste vi kan gjøre er å lære av de “feilene” vi begår, for regelen tilsier at vi oppdager projeksjonene først i etterkant, noen ganger flere år senere! Jeg vil understreke at disse feilene ikke nødvendigvis behøver å forstås som absolutte feil. Hvis man virkelig zoomer ut, og ser på sitt eget liv i et livsløpsperspektiv, og kanskje enda lengre ut, i et multigenerasjonsperspektiv, så er alt vi gjør nødvendig og “riktig”! Dessuten, de som projiserer sine personlige kamper ut i et kollektivt felt blir uansett aktører og katalysatorer for kollektive krefter, på godt og vondt. Problemet er bare at for den enkelte kan det bli litt heftig dersom den energetiske intensiteten blir for høy; man blir mislikt, kritisert, syk, eller i ytterste konsekvens, drept.

Her kommer vi tilbake til essensen i denne artikkelserien, for det er mulig å få til robuste endringer som tåler tidens tann. Vi kan bli bevisste aktører i eget liv, for fellesskapet vi er en del av og for de større sammenhengende i tilværelsen. Vi kan bli endringsagenter i helhetens tjeneste!

Denne artikkelserien springer ut fra mine egne erfaringer som aspirerende endringsagent. De siste 7-8 årene har jeg vært involvert i en rekke engasjement, foretak og utdannelsesforløp som hver på sin måte har tematisert personlig, relasjonell og samfunssmessig transformasjon. Artiklene er særlig inspirert av et 3-årig utdannelsesforløp (2013 – 2016) i regi av Steen Hildebrandt, Michael Stubberup, Arawana Hayashi og Otto Scharmer. Utdannelsen hadde som hensikt å tematisere “bæredyktig ledelse” og “samskapende transformasjonsprosesser”. Det samlingsbaserte forløpet ble holdt i Danmark og deltakerne kom fra Norge, Sverige og Danmark. Artikkelserien er et forsøk på å eksplicitere noen av de erfaringene vi gjorde oss i løpet av de nærmere 60 dagene vi tilbrakte sammen. Jeg har også hentet mye inspirasjon fra podcastintervjuene på denne nettsiden og de tilhørende fagfeltene gjestene representerer.

Målet med artikkelserien er å utfolde ideene jeg bærer på gjennom en rekke korte artikler. Jeg bearbeider tekstene fortløpende på bakgrunn av feedback fra andre og mine egne erfaringer fra livet. På et senere tidspunkt håper jeg å kunne sammenfatte artiklene i en mer koherent form, kanskje i en lengre artikkel eller som en liten bok. Innspill fra eventuelle lesere, enten i kommentarfeltene eller pr. mail, vil være til stor nytte.

James Alexander Arnfinsen
redakør, Levevei™

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) er utdannet lærer gjennom NTNU og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) has a teaching qualification from the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Det har slått meg at Facebook er blitt en ekstremt kraftig katalysator for de fenomenene jeg beskriver i artikkelen over. Det er mye lettere å like et innlegg som handler om noe man er opptatt av, enn å faktisk gjøre noe med problemet i sin egen sone.

    Interessant nok så kan Facebook brukes for innarbeide gode rutiner med tanke på sonene. Man kan for eksempel øve seg ved å alltid vurdere hvilken sone man legger ytringene sine ut i. Hvis vi tar utgangspunkt i den første sonemodellen, med kategoriene det personlige, det lokale og det globale, så kan man sette opp følgende struktur (fra lav til høy intensitet): sone 1 er private meldinger, eller meldinger til grupper der du kjenner alle godt; sone 2 kan være ytringer og delinger i større grupper, f.eks. en gruppe som har med lokalpolitikk å gjøre. Sone 3 vil være offentlige ytringer og ytringer lagt inn på åpne/nasjonale/globale grupper, der hvem som helst har tilgang.

    Det finnes utallige eksempler på folk som ukritisk har lagt ut meldinger på Facebook, for neste dag å vokne opp til en mediestorm. Det som skjer er at ytringer blitt “løftet” opp i et sirkulasjonsomfang man ikke var forberedt på.