En helhetlig modell for bærekraftig transformasjon (del 3)

James Alexander ArnfinsenHer kommer del 3 i en artikkelserie om hvordan vi kan arbeide med bærekraftige transformasjonsprosesser. I del 1 presenterete jeg en enkel modell med 3 soner; det personlige, det lokale og det globale. Disse tre sonene antyder at transformasjon med fordel kan forankres i sone 1 først, i hver enkelt persons daglige livsverden. I del 2 utdypet jeg modellens skalerbarhet. De tre sonene kan dermed henvise til individet, fellesskapet og helheten, og kan i så måte anvendes i helt konkrete og lokale kontekster. Modellen antyder også at det er mer utfordrende å skulle endre på noe i sone 2 og 3 enn i sone 1, rett og slett fordi det er større krefter i sving jo lengre ut fra oss selv vi kommer. I dette innlegget ønsker jeg å utbrodere det jeg forstår som “feedbackprosesser”.  

Har du noen gang lagt frem en god idé for en gruppe mennesker for deretter å oppleve at det kommer uventet kritikk og motstand? Feedback, forstått i første omgang som tilbakemeldinger, vurderinger, reaksjoner eller speilinger fra omverdenen kan noen ganger være svært ubehagelig. Min erfaring er at vi jevnt over har liten bevissthet om hvordan slike prosesser utspiller seg, ei heller et presist språk for hvordan arbeide med feedbackprosesser. Med henvisning til idéen om bærekraftig transformasjon, det vil si endringer som individet, fellesskapet eller helheten evner å “bære frem over tid”, så er det uhyre viktig å forholde seg til feedback.

Med utgangspunkt i vår egen kropp og vårt eget sinn så er det slik at vi mottar og forholder oss til feedback kontinuerlig. De biologiske systemene som opprettholder liv i kroppen er på mange måter drevet av feedbackprosesser. Signaler og reaksjoner ett sted i kroppen setter i gang en prosess et annet sted. Hver eneste celle i kroppen utveksler innformasjon med omverdenen ustanselig. Det samme skjer i sinnet. Alle sanseinntrykk og hver eneste tanke, assosiasjon eller følelse som viser seg på vår indre scene trigger små eller større reaksjoner; enten sier vi “JA”, “NEI” eller “NØYTRAL”. Dette reaksjonsmønsteret bygger på vårt urgamle overlevelsessystem som ligger innleiret i hjernestammen og nervesystemet, og det er blant annet dette vurderingssystemet som ligger til grunn for feedbackprosesser i de tre sonene.

Jeg ønsker å introdusere ett nytt begrep som gjør det enklere å forstå sammenhengen mellom sonemodellen, feedbackprosesser og det jeg i forrige artikkel omtalte som energetisk intensitet (eX). Feedbackprosesser foregår nemlig alltid i et “feedback-kammer”. Disse kamrene kan noen ganger være helt konkrete og stedbundne, og i andre sammenhenger mer diffuse og “non-lokale”. Feedback-kamrene kan også omtales som kommunikasjonsrom, feedback-kanaler, speilingssystemer eller resonanskasser. Poenget er at en hvilken som helst intensjon, ytring eller handling vil med nødvendighet skape små eller større reaksjoner i omgivelsene. Graden og intensiteten av feedback er åpenbart mye kraftigere i sone 3 enn i sone 1, simpelthen fordi det er mer på spill i sone 3 og flere mennesker som står i posisjon til hverandre.

feedback

I sone 1 er det individuelle feedback-kammeret først og fremst kroppen og sinnet vårt. Kroppen og sinnet fremviser tanker, følelser og fysiske reaksjoner kontinuerlig gjennom døgnet. Å “lytte til magefølelsen” er en slags folkelig og intuitiv forståelse av feedback på dette nivået, og de fleste har nok erfart at de har tatt et valg som like etter trigger klump i magen og dårlige følelser. Kroppen forsøker å snakke til oss hele tiden! Feedback-kammeret i sone 1 er, i normale situasjoner, stort sett lett å håndtere fordi man kun forholder seg til ens eget feedbacksystem. Det individuelle feedback-kammeret kan også konkretiseres ved at man anvender notatbøker eller audio-visuelle hjelpemidler. I alle tilfeller så er feedback-kamrene man forholder seg til i sone 1 private og mer eller mindre usynlige for omverdenen.

I sone 2 er typiske feedback-kamre samtaler og møter med en eller flere personer. Med henvisning til eksemplet brukt tidligere så kan vi se for oss et lærerteam på 5 som møtes på fast sted til fast tidspunkt hver uke. Feedback-kammeret er nå vesentlig større fordi en hvilken som helst ytring eller handling fra en av deltakerne vil trigge vurderinger og responser fra de 4 andre som er tilstede. Her er feedback-kammeret stedbundet og tidsmessig avgrenset til nuet, men det finnes en rekke andre feedback-kamre som “strekker ut” feedbackprosessen i både tid og rom, for eksempel digitale kommunikasjonsplattformer og møtereferater.

I sone 3 er feedback-kamrene alle de arenaene der hele organisasjonen enten møtes eller er representert. De fleste arbeidsplasser har allmøter, i hvertfall en gang i blant, eller det finnes andre kommunikasjonskanaler der hele organisasjonen forholder seg til informasjon, meninger og hendelser som berører helheten. På en skole vil typiske feedback-kamre i sone 3 være samarbeidsmøter mellom lærere, foreldre og ledelsen, men det kan også være utsendelser av mail og publiseringer på en offentlig nettside. I alle tilfeller så vil ytringer og handlinger på dette nivået potensielt kunne vurderes av mange hundre mennesker. Man skal med andre ord være klar over at energien som settes i sving på dette nivået er mye høyere enn i sone 2 og sone 1. Det er derfor det lønner seg å være bevisst på hva man faktisk sier eller gjør i store forsamlinger av mennesker, og at man forankrer eventuelle utviklingsinitiativ på lavere nivåer i organisasjonen først.

Det beste vi kan gjøre – dersom vi ønsker å bli effektfulle endringsagenter – er å oppøve evnen til å lytte, observere og være et nysgjerrig vitne til feedback fra alle tre sonene. Det er en god idé å trene opp denne evnen i sone 1 først fordi “feedback-grammatikken” er lettest å forstå når det ikke er for mye energi i sving. Det finnes utallige metoder for å oppøve evnen til å registrere feedback, men den mest grunnleggende handler simpelthen om kroppslig, følelsesmessig og mental bevisstgjøring. Helt konkret betyr dette at man begynner å lytte til kroppen, for eksempel ved å sitte helt stille i 60 sekunder og bare registrere kroppsfornemmelser. Følelser kan observeres på samme vis, ved at man i løpet av dagen setter seg ned et par minutter og forsøker å identifisere den eller de følelsene man sitter med. På det mentale nivået handler det om å observere hvilke tanker som gjør jeg gjeldene her og nå. Fellesnevneren er at vi observerer oss selv fra et litt mer nøytralt sted i bevisstheten. Normalt er vi fusjonert med alt som rører seg i kroppen og sinnet, men gjennom litt trening er det mulig å bli en bevisst og imøtekommende iakttager til alt som rører seg i kroppen og sinnet (jf. mindfulness og andre meditasjonsformer).

Det er viktig å være klar over at feedbackprosesser også er nonlineære og kaotiske. Det er vanskelig å forutse hvordan en intervensjon vil slå ut, og det er ikke slik at virkning alltid følger årsak i en logisk rekkefølge. Dessuten vil feedback fra den eller de systemene man involverer seg i spille seg ut over lengre tidsrom. Alle de røde pilene i modellen over forsøker å antyde mengden av reaksjoner en gitt ytring eller handling kan trigge i de respektive sonene, men det er ikke slik at alt kommer på en gang. Det er dog en slags lovmessighet i at den mengde energi man “virvler opp” før eller siden vil slå tilbake på en selv og på systemet forøvrig (i positiv og negativ forstand).

Hva skjer dersom man ikke forholder seg til feedback? Det finnes jo utallige ledere og toppstyrte utviklingsprogrammer som bare “kjører over” medarbeiderne sine uten å forholde seg til motstanden og tilbakemeldingene som viser seg. I slike tilfeller vil systemene som regel kjøre seg fast og bli mer rigid! Folk graver seg ned i fastlåste posisjoner og beslutninger blir tatt utenfor de formelle feedback-kamrene. På et individuelt nivå vil det kunne slå ut i fysisk og psykisk sykdom.

I forrige artikkel nevnte jeg også at man med fordel kunne forsøke å implementere et endringsinitiativ i sone 1 uten å gjøre det til gjenstand for direkte kommunikasjon med andre. Årsaken er simpelthen at vi altfor ofte trer ut i små og store feedback-kamre lenge før vi er moden til å bære den feedbacken som kommer. Det ligger også en fare i at vi faktisk tror vi har fått til noe, dersom vi som eksempel får anledning til å fortelle om idéen vår til fellesskapet (sone 2) eller helheten (sone 3), men faktum er at regelmessige handlinger i sone 1 vil ha mye større effekt enn å snakke om det samme initiativet i sone 2 eller 3. Dersom utviklingsinitiativet skal få bein å stå på må det først overleve i ditt eget system. Dersom initiativet har verdi for andre, og dermed fortjener fellesskapets og helhetens samlede oppmerksomhet, så vil det før eller siden bli gjort til gjenstand for kommunikasjon, i alle tilfeller.

Det er kanskje en klisjé, men utsagnet “be the change you want to see in the world” er faktisk uhyre presist. Det er en fullstendig konkret og praktisk transformasjonslov som på mange måter også oppsummerer mye av det jeg forsøker å formidle i disse artiklene om bærekraftige transformasjonsprosesser.

Denne artikkelserien springer ut fra mine egne erfaringer som aspirerende endringsagent. De siste 7-8 årene har jeg vært involvert i en rekke engasjement, foretak og utdannelsesforløp som hver på sin måte har tematisert personlig, relasjonell og samfunssmessig transformasjon. Artiklene er særlig inspirert av et 3-årig utdannelsesforløp (2013 – 2016) i regi av Steen Hildebrandt, Michael Stubberup, Arawana Hayashi og Otto Scharmer. Utdannelsen hadde som hensikt å tematisere “bæredyktig ledelse” og “samskapende transformasjonsprosesser”. Det samlingsbaserte forløpet ble holdt i Danmark og deltakerne kom fra Norge, Sverige og Danmark. Artikkelserien er et forsøk på å eksplicitere noen av de erfaringene vi gjorde oss i løpet av de nærmere 60 dagene vi tilbrakte sammen. Jeg har også hentet mye inspirasjon fra podcastintervjuene på denne nettsiden og de tilhørende fagfeltene gjestene representerer.

Målet med artikkelserien er å utfolde ideene jeg bærer på gjennom en rekke korte artikler. Jeg bearbeider tekstene fortløpende på bakgrunn av feedback fra andre og mine egne erfaringer fra livet. På et senere tidspunkt håper jeg å kunne sammenfatte artiklene i en mer koherent form, kanskje i en lengre artikkel eller som en liten bok. Innspill fra eventuelle lesere, enten i kommentarfeltene eller pr. mail, vil være til stor nytte.

James Alexander Arnfinsen
redakør, Levevei™

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Mye bra stoff for endringsagenter her!

    Paul Chefurka mener imidlertid at alle sivilisasjoner som en følge av termodynamikkens lover uvilkårlig vil utvikle mer og mer friksjon fram til den til slutt brenner ut.

    “Well, there are now 7 billion of us, and as a result civilization
    behaves ever more like a thermodynamic box full of gas molecules.
    Individual molecules may move however they move, but statistically
    their actions aggregate to become a measurable temperature and
    pressure. The same principle applies to civilization. Just
    as no single molecule can change the temperature and pressure of the
    whole gas (or alter the structure of a hurricane), so no single human
    being can change the fundamental properties of civilization.
    Because the “temperature and pressure” of civilization is an emergent
    statistical property of the system, the influence of each
    molecule/individual is limited to their impact on their immediate
    neighbors. We can change the course of other individuals we bump
    against during the Brownian motion of our lives, but our influence is
    limited in range and attenuates very rapidly.

    If we are all to some extent being shaped by 2LoT, then there is little
    value in blaming others for the predicament we are in. Whether
    one is a peasant or a president, we are each simply filling one of the
    available roles in the thermodynamic system of civilization, each
    according to our opportunity and to the best of our ability. As a
    consequnece, CEOs are on average probably no more or less deluded, evil
    or misanthropic than any of the wage slaves working for them. In
    my opinion, of course.

    This leads to my conclusion about what I personally think is
    appropriate action. To put it plainly, I feel that no one course
    of action is intrinsically better than any other. Do whatever it
    takes to make your immediate situation better, alleviate your cognitive
    dissonance, calm your conscience, make peace with yourself, your
    neighbors and whatever god-concept you might have. Whether that
    involves raging against the machine, raising your kids, Deep Green
    Resistance, working from inside the system to change it, scientific
    study, or just meditation – none of it will change the outcome, but all
    of it has meaning.

    The suggestions at the bottom of my recent article on sustainability
    are the ones I promote personally:

    Stay awake to what’s happening around us.

    Don’t get hung up by other people’s “shoulds and
    shouldn’ts”.

    Occasionally re-examine our personal values. If they
    aren’t in alignment with what we think the world needs, change them.

    Stop blaming people. Others are as much victims of the
    times as we are – even the CEOs and politicians.

    Blame, anger and outrage are pointless. They waste
    precious energy that we will need for more useful work.

    Laugh a lot, at everything – including ourselves.

    Hold all the world’s various beliefs and “isms” lightly,
    including our own.

    Forgive others. Forgive ourselves. For everything.

    Love everything just as deeply as you can.”

    – The Thermodynamics of Civilization: http://www.paulchefurka.ca/Thermo/Thermo1.html

    Så kanskje vi egentlig ikke kan endre noenting, kun lindre friksjonssmertene for oss selv og de vi bumper borti lik tilfeldige gassmolekyler i en (sivilisasjons)beholder som snart vil eksplodere? Trøsten får være at de samme termodynamiske lovene vil gjelde for alle andre sivilisasjoner til alle tider alle steder i universet. Hvis det er noen trøst?

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Kommenterte til essayet ditt her: http://permaliv.blogspot.no/2016/10/smahusliv-trives-i-fellesskap.html

    “Nordmenn er svært individualistiske, og det kan derfor være vanskelig å få dem til å innse allmenningenes realiteter, eller at det finnes noe slikt som et lommenabolag. Enda vanskeligere blir det da selvsagt med tanken på at kimen til et lommenabolag kan finnes der de bor, og at man med litt nyorientering og masse kjærlighet sammen kan skape et inkluderende småskala fellesskap i en overdimensjonert verden.

    Ønsker man endring er man en endringsagent. For å forstå hva dette innebærer har en av landets fremste endringsagenter, James Alexander Arnfinsen hos Levevei, påbegynt en essayserie om endringsagent-rollen. Tredje del i denne serien er trolig det beste som er skrevet om temaet på norsk!”