En helhetlig modell for bærekraftig transformasjon (del 1)

James Alexander ArnfinsenHer kommer første innlegg i en planlagt artikkelserie om bærekraftige transformasjonsprosesser. I teksten under presenteres en 3-delt modell, og i påfølgende artikler vil jeg forklare hvordan dette rammeverket kan brukes i helt konkrete sammenhenger. Akkurat hva jeg legger i begrepet bærekraftig transformasjon vil forhåpentligvis bli tydeligere etter hvert som artikkelserien utfolder seg.  

Bærekraftig transformasjon er et begrep som kan tillegges en rekke forskjellige betydninger og nyanser. Jeg forstår bærekraft som et grunnleggende prinsipp, noe helt fundamentalt med tanke på hvordan levende systemer kan organisere seg. Dypest sett handler det om evnen til vedvarende liv og kvalitativ vekst, både personlig, relasjonelt og på et samfunnsmessig nivå. 

I likhet med alle levende vesener er jeg avhengig av en livskraftig planet, og når vi snakker om bærekraftig transformasjon er min opplevelse at vi først og fremst tenker på de globale og overordnede livsprosessene. Det er ingen tvil om at menneskehetens påvirkning på kloden er godt i gang med å undergrave eksistensens grunnmur, og vi er nå inne i det flere har omtalt som den antropocene tidsepoken; menneskeheten er med andre ord den primære påvirkningskraften for miljøet på jorda.

Problemet er at de færreste av oss har kapasitet til å virkelig forstå og handle i samsving med globale prinsipper om bærekraft. Derfor er det viktig å zoome ned fra den globale skalaen og henimot noen størrelser vi kan begynne å forholde oss til. Skal vi forstå bærekraft, som et grunnleggende og meningsfullt organiseringsprinsipp, kan det være hensiktsmessig å fokusere på det nære og lokale.

Hva er eksempelvis bærekraft med henvisning til familien, lokalmiljøet, arbeidsplassen eller byen vi bor i? Her snakker vi om størrelser fra 2 til kanskje et par millioner mennesker, eller områder fra noen kvadratmeter til noen hundre kvadratkilometer. Det er opplagt at idéen om en bærekraftig by kan virke ambisiøs, men det er allikevel mer håndgripelig enn idéen om et bærekraftig planetarisk samfunn! En bærekraftig arbeidsplass, eller et nabolag, er i så måte godt innenfor en skala de fleste mennesker kan begynne forholde seg til på daglig basis.

Vi kan også dra det helt ned på individnivå og se på vårt eget liv, vår egen kropp og vår egen psyke. Hvordan kan jeg og du leve bærekraftig her og nå? 

Det jeg har skissert over peker på en pragmatisk og intuitiv modell som har tre grunnleggende nivåer eller “soner”, nemlig det personlige, det lokale og det globale. Et viktig poeng er at sone 1 omsluttes av sone 2 som igjen omsluttes av sone 3, et såkalt “holarkisk prinsipp”. 

3 soner

På det personlige nivået (sone 1) har vi først og fremst vår egen bevissthet. Vi kan når som helst observere egne tanker, følelser og sanseerfaringer. Dette utgjør et slags personlig indre og ytre landsskap. Fra dette ståstedet har vi et unikt utsyn på livet og alt som skjer i og omkring oss. Videre har vi en kropp og noen helt konkrete omgivelser og relasjoner som utgjør vårt daglige eksistensgrunnlag. Viktige elementer i sone 1 er derfor familien, venner, bekjente, arbeidsplassen og lokalmiljøet. Fellesnevneren for alt som rører seg i sone 1 er at vi har direkte innflytelse på de aktuelle stedene, relasjonene og systemene vi inngår i, og vi kan sette i gang og følge opp helt konkrete intervensjoner på dette nivået.

Det lokale nivået (sone 2) henviser til de overordnede omgivelsene og systemene vi inngår i. Typiske avgrensninger kan være byen, kommunen eller landsdelen. Vi er fullstendig avhengig av det som skjer innenfor sone 2 fordi vi er innvevet i intrikate systemer som gir oss mat, energi, transportmuligheter, helse, utdanning og forskjellige former for velferd og kulturtilbud. I likhet med sone 1 kan vi oppleve virkeligheten i sone 2 helt konkret og direkte, men dersom vi skal påvirke noe på dette nivået må vi organisere oss i større grupper. Vi har med andre ord lite direkte innflytelse – som individ – i sone 2.

På det globale nivået (sone 3) snakker vi om størrelser og utstrekninger som overskrider landegrenser og regioner. Ser man planeten fra verdensrommet er det åpenbart at jordkloden er ett naturlig sammenhengende system med milliarder av underordnede subsystemer, slik som værsystemer, klimasoner og havstrømmer. I tillegg kommer alle de menneskeskapte systemene (byer, industri og transportstrømmer) som både påvirker og påvirkes av de naturlige systemene. I alle tilfeller er kreftene som er i sving på dette nivået enorme. Selv om organisasjoner og regjeringer beslutter seg for å endre på noe er det ikke gitt at systemene flytter seg med det første. 

Så hvordan kan vi forstå bærekraft i lys av denne modellen? På hvilke måter kan våre eventuelle visjoner og drømmer om bærekraftig transformasjon sees i sammenheng med det personlige, det lokale og det globale?

Først og fremst er min erfaring at vi overser sone 1. Jeg tror det er en tendens til å ville engasjere seg i organisasjoner, politiske partier og sosiale bevegelser som arbeider for endring i sone 2 og sone 3, uten at vi forankrer arbeidet hjemme hos oss selv. Å arbeide med transformasjonsprosesser i sone 1 er kanskje ikke like sexy? Det er tross alt vesentlig mindre energi i sving, og selv om du foretar en endring på dette nivået så er det ikke sikkert det anerkjennes av andre. Men sone 1 er – slik jeg forstår det – selve inngangsporten til å forstå og lykkes med bærekraftige transformasjonsprosesser. 

Denne artikkelserien springer ut fra mine egne erfaringer som aspirerende endringsagent. De siste 7-8 årene har jeg vært involvert i en rekke engasjement, foretak og utdannelsesforløp som hver på sin måte har tematisert personlig, relasjonell og samfunssmessig transformasjon. Artiklene er særlig inspirert av et 3-årig utdannelsesforløp (2013 – 2016) i regi av Steen Hildebrandt, Michael Stubberup, Arawana Hayashi og Otto Scharmer. Utdannelsen hadde som hensikt å tematisere “bæredyktig ledelse” og “samskapende transformasjonsprosesser”. Det samlingsbaserte forløpet ble holdt i Danmark og deltakerne kom fra Norge, Sverige og Danmark. Artikkelserien er et forsøk på å eksplicitere noen av de erfaringene vi gjorde oss i løpet av de nærmere 60 dagene vi tilbrakte sammen. Jeg har også hentet mye inspirasjon fra podcastintervjuene på denne nettsiden og de tilhørende fagfeltene gjestene representerer.

Målet med artikkelserien er å utfolde ideene jeg bærer på gjennom en rekke korte artikler. Jeg bearbeider tekstene fortløpende på bakgrunn av feedback fra andre og mine egne erfaringer fra livet. På et senere tidspunkt håper jeg å kunne sammenfatte artiklene i en mer koherent form, kanskje i en lengre artikkel eller som en liten bok. Innspill fra eventuelle lesere, enten i kommentarfeltene eller pr. mail, vil være til stor nytte.

James Alexander Arnfinsen
redakør, Levevei™

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Veldig inspirert av permakulturens sonetenkning dette. Hva som imidlertid er vanskelig i sone 1 er den ekstreme individualismen som rår, og som Kunstler har beskrevet så godt:

    “This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution. The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

    America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

    The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

    Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness.”” – Extracted from James Howard Kunstler‘s book “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape“, pages 26-27.

    Min erfaring er at alle gode forsøk på å få til noe i sone 1 ender i katastrofe.

    • James Arnfinsen

      Vel, jeg mener bestemt at Sone 1 er svært viktig, kanskje nettopp fordi det er her vi erfarer på kroppen hvor vanskelig det kan være å endre på noe. Jeg har også mange “katastrofer” under beltet. I neste artikkel, eventuelt lit senere, vil jeg skrive om det jeg forstår som “kompensative dynamikker” med henvisning til sonemodellen. Jeg tror mange av oss kompenserer for manglende forankring og gjennomføringsevne i Sone 1 med å ytre eller engasjere oss i sone 2 og 3. I stedet for at vi huser en asylsøker skriver vi et flammende innlegg om solidaritet i lokalavisa etc. En annen ting, som jeg også kommer tilbake til senere, er verdien av å sette i gang bittesmå intervensjoner i hverdagen, endringsforsøk man kun legger merke til selv, og som man heller ikke gjør et stort poeng ut av til andre.

      • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

        Godt å høre at du som profesjonell også opplever “katastrofer”!

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Slik jeg ser det deler du Bauwens tro på at vi kan transformere oss vekk fra et kapitalistisk marked, og det er vel mye dette du tenker på med ditt innlegg.

    – The Post-Capitalist Strategy of the P2P Foundation: https://blog.p2pfoundation.net/post-capitalist-strategy-p2p-foundation/2016/07/11

    Hva er dine tanker om kontrasten mellom Bauwens og Bongard? Som du vet mener Bauwens at vi gjennom å trekke oss ut av det kapitalistiske markedet på det lokale plan og organisere oss på det internasjonale plan kan bygge nye strukturer som kan utkonkurrere den globale kapitalismen. Bongard derimot ser ut til å mene at en slik stykkevis transformasjon/overgang er umulig grunnet menneskenaturen, og at vi må forberede et nytt system som så implementeres samtidig for alle.