En helhetlig modell for bærekraftig transformasjon (del 2)

James Alexander ArnfinsenHer kommer del 2 i en serie med innlegg som utforsker hvordan vi kan arbeide med bærekraftige transformasjonsprosesser. I den foregående artikkelen presenterte jeg en enkel modell med 3 soner. Modellen rammesetter hvordan vi kan arbeide med endringsprosesser i hele spennet fra det personlige, via det lokale opp mot det globale. Essensen i første artikkel er at vi med fordel kan fokusere på sone 1 – den personlige sonen – selve hverdagslivets utfoldelsesarena. Hele artikkelen kan leses her

I denne artikkelen har jeg lyst til å utbrodere en idé som ligger innbakt i modellen, nemlig at den energetiske intensiteten (eX) øker jo lengre ut i verden vi kommer. Å forsøke å “redde hele planeten” er åpenbart mere komplisert enn å skulle “redde seg selv”. Et annet aspekt jeg ønsker å introdusere er modellens skalerbarhet. Idéen med de tre sonene kan nemlig appliseres på tilsvarende vis i mindre kontekster. I stedet for det personlige, det lokale og det globale, kan sonene referere til individet, fellesskapet og helheten. Vi kan med andre ord plassere hele den første sonemodellen inn i sone 1:

skalmodelle

I et forsøk på å illustrere kan vi se for oss en skole med ca. 50 ansatte og 400 elever. Det betyr at sone 3 – helheten – rent fysisk innbefatter 450 mennesker, bygningsmassen, uteområdene og alle driftssystemene som opprettholder stedets funksjon, det være seg søppelhåndtering, varme, IT-systemer, matleveranser etc. Sone 2 vil være de mindre fellesskapene som eksisterer innenfor skolen, for eksempel forskjellige trinn, arbeidsgrupper og elevgrupper, samt den lokale infrastrukturen på dette nivået. Sone 1 – individet – er den enkelte ansatte, eller den enkelte eleven, og de fysiske omgivelsene og artefaktene som kan knyttes direkte til individet. Modellen er med andre ord orientert ut fra individets ståsted, men det er viktig å forstå at individet alltid, enten det anerkjenner det eller ei, er innlemmet i fellesskapet og helheten.

Alle sonene kan være omdreiningspunkt for transformasjonsprosesser. Et typisk eksempel kan være ambisjonen om en “grønn skole”. Vi kan se for oss en engasjert lærer eller skoleleder som ønsker å utvikle skolen i en mer miljø- og klimavennlig retning. Vedkommende har satt opp følgende visjon:

  • kildesortering på hele skolen
  • 50% av elforbruket kommer fra solcellepanel montert på taket
  • 90% reduksjon av papirforbruket
  • montering av elektronisk anlegg som skrur av lys som ikke er i bruk
  • 90% av lærere og elever går eller sykler til skolen
  • 3 dager i uken er “vegetardag”, både for elever og ansatte
  • opprettelse av skolehage med dyrking av grønnsaker til skolekjøkken
  • enkle mat- og krydderblomster dyrkes på alle trinn
  • klesbytte-ordning en gang i måneden, for å få ned forbruket av klær i hver familie

Listen over er ambisiøs, og enkelte av punktene vil også måtte inkludere mennesker utenfor skolen (elevenes familier), og noen av punktene er prisgitt rammefaktorer skolen ikke rår over (kommunale budsjetter). Det er derfor modellen under antyder at den energetiske skalaen i sone 3 er 500+. Med en gang vi begynner å arbeide med større sosiale systemer, for eksempel en skole, så vil det i praksis være en randsone, samt nettverk og systemer utenfor sone 3 som selvfølgelig påvirker den avgrensede helheten. På en skole med 400 elever er det som eksempel 800 foreldre som temmelig direkte kan knyttes til skolens livsverden!

3 soner + energetisk skala

I alle tilfeller, det bør være åpenbart for de fleste at visjonen over krever en god del fra veldig mange individer. En engasjert lærer eller skoleleder kan legge frem visjonen på et fellesmøte, og kanskje naivt tro at det hele skal kunne gjennomføres i løpet av noen måneder, men realiteten er at fint lite skjer med det første! Kanskje en håndfull kolleger, noen elever og noen foreldre tenner på idéen, men for at en slik visjon skal få fotfeste må bokstavelig talt hundrevis av mennesker endre på både vaner, holdninger og prioriteringer.

Med henvisning til første artikkel så er mitt primære argument at vi må starte med oss selv. Før man begynner å involvere hele skolen kan det være en fordel å utforske i hvilken grad man har realisert visjonen i sin egen sone. Her ligger det et slags mantra, eller en gylden transformasjonslov: det du ønsker skal manifestere seg i helheten, eller fellesskapet, skal gjøres til gjenstand for refleksjon og manifestasjon i den individuelle sonen først! Dersom en lærer ønsker at skolens elever skal bringe med seg vegetariske matpakker skal læreren prøve ut dette selv først. Og her kommer et annet viktig poeng: individet kan med fordel iverksette en slik endring uten å gjøre det til gjenstand for kommunikasjon med andre. Dersom vi gjør et stort poeng ut av initiativet med en gang ligger det en fare for at vi brenner opp “aksjonspotensialet” før det har fått tid til å spille seg ut i omgivelsene.

Bærekraftig transformasjon tar tid, men dette er ikke et problem i seg selv. Faktisk vil jeg hevde at endringsprosesser som ikke tar tid neppe er bærekraftig uansett! Slike endringer vil ikke kunne “bæres” fremover, verken av individet, fellesskapet eller helheten. I forlengelse av denne innsikten kan vi formulere en ny transformasjonslov: endringer du ønsker å iverksette i sone 2 bør arbeides med i minst 6 måneder i sone 1 først. Endringer du ønsker skal bli til virkelighet i sone 3 bør arbeides med i sone 2 i minst ett år først. Poenget er at endringer som implementeres og integreres på lavere energetiske nivåer vil ha større mulighet for å overleve når de eventuelt bringes inn i en større omsetningskala.

I senere artikler vil jeg forklare nærmere hva som menes med “energetisk skala”, men i første omgang kan vi ta utgangspunkt i at selve energienheten er koblet til antall mennesker. Ett individ = e1, 5 personer = e5, en gruppe på 500 = e500 osv. Det er med andre ord en fullstendig banal og kvantitativ måling, som kun forsøker å antyde at det er litt mer heftig å skulle transformere en hel organisasjon enn å skulle tranformere noe i sin egen sone. 

Modellen over antyder at bærekraftig transformasjon forutsetter en “bottom up”-prosess; det man ønsker skal bli til virkelighet for andre må gro ut fra sone 1. “Top down”-prosesser er også viktig, og noe jeg kommer tilbake til i senere artikler, men i første omgang kan det være greit å vektlegge denne transformasjonsretningen. En slik forståelse gir også ordet bærekraft en rikere og mer håndgripelig betydning. Sone 1 er “bærer” eller “kilden” til endringer i sone 2, og sone 2 er bærer eller kilden til endringer i sone 3.

Dersom modellene over gir mening for deg vil jeg anbefale å tegne opp den andre sonemodellen med utgangspunkt i en helhet som gjør seg gjeldene i ditt hverdagsliv. Dette kan eksempelvis være arbeidsplassen, studiestedet, borettslaget eller idrettsklubben du er medlem i. Deretter kan det være en fin øvelse å skrive ned en visjonsliste for sone 3. Hva er helhetens høyeste potensiale? Deretter kan du velge en av idéene og arbeide med dette punktet i sone 1 – i et halvt år.

Denne artikkelserien springer ut fra mine egne erfaringer som aspirerende endringsagent. De siste 7-8 årene har jeg vært involvert i en rekke engasjement, foretak og utdannelsesforløp som hver på sin måte har tematisert personlig, relasjonell og samfunssmessig transformasjon. Artiklene er særlig inspirert av et 3-årig utdannelsesforløp (2013 – 2016) i regi av Steen Hildebrandt, Michael Stubberup, Arawana Hayashi og Otto Scharmer. Utdannelsen hadde som hensikt å tematisere “bæredyktig ledelse” og “samskapende transformasjonsprosesser”. Det samlingsbaserte forløpet ble holdt i Danmark og deltakerne kom fra Norge, Sverige og Danmark. Artikkelserien er et forsøk på å eksplicitere noen av de erfaringene vi gjorde oss i løpet av de nærmere 60 dagene vi tilbrakte sammen. Jeg har også hentet mye inspirasjon fra podcastintervjuene på denne nettsiden og de tilhørende fagfeltene gjestene representerer.

Målet med artikkelserien er å utfolde ideene jeg bærer på gjennom en rekke korte artikler. Jeg bearbeider tekstene fortløpende på bakgrunn av feedback fra andre og mine egne erfaringer fra livet. På et senere tidspunkt håper jeg å kunne sammenfatte artiklene i en mer koherent form, kanskje i en lengre artikkel eller som en liten bok. Innspill fra eventuelle lesere, enten i kommentarfeltene eller pr. mail, vil være til stor nytte.

James Alexander Arnfinsen
redakør, Levevei™

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) er utdannet lærer gjennom NTNU og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) has a teaching qualification from the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Jeg håper du vil ta med MEDOSS når du skal inn på “top-down”-prosesser: https://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

    2014 var et mørkt år på mange måter, med avvisningen av MEDOSS som et av mitt livs største skuffelser. Var Bongard vel i gang med å utrede hvordan vi kan implementere den økonomiske demokratimodellen hans nå, ville jeg kjent på en helt annen ro for mine døtres framtid. Istedenfor å nyttiggjøre oss av vår fremste menneskekjenner, har samfunnet stuet vekk Bongard på et mørkt kontor for å studere insekter. Jeg har ikke ord!

    Transformasjonsmodellen din ville vært mye enklere å gjennomføre hvis vi alle bodde i lommenabolag: http://www.kulturverk.com/2015/10/27/design-nokler-for-lommenabolaget/

    “It’s a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

    David Holmgren, en co-founder til permakulturen, har dog vist at selv de ødsligste menneskeørkener har potensial til å transformeres. Se denne meget inspirerende videoen fra de australske suburber!

    – Take a street and build a community: Shani Graham at TEDxPerth: https://www.youtube.com/watch?v=C1WSkXWSJac

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Fikk lyst til å dele et fint intervju hos Harvest.

    – HOMO SAPIENS KAN FORANDRE SEG RASKT – HVIS VI FINNER EN STERK HISTORIE Å TRO PÅ: http://harvest.as/artikkel/homo-sapiens

    Hittil har historien om individet vært den dominerende, mens fellesskapet har vært underordnet. Fellesskapet blir i Norge gjerne forstått som den administrative staten, som er overordnet. Men for å få et ekte fellesskap som mennesker bryr seg om må tvert imot staten være underordnet, lik en ydmyk tjener, eller i det minste på likefot, en partnerskapsstat. På engelsk kalt the “commons”: http://commonstransition.org/

    Modell 2 er fin, men her kunne gjerne vært lagt til enda ei sone, inngruppa, mellom individet og fellesskapet. Det er når fellesskapet er organisert rundt inngruppa, slik at de gode inngruppekreftene i handikapprinsippet kommer til sin rett, at vi kan få virkelig sterke allmenninger. Dette kan Bongard alt om, og derfor burde han nå vært satt til oppgaven med å organisere fellesskapet rundt inngruppa. Vi kan si det slik at inngruppa er limet eller “the missing link” mellom individet og fellesskapet!

    • James Arnfinsen

      Tankegangen om “inngruppa” liggger innbakt i sone 2, i fellesskapet, men neppe så stringent som du/Bongaard tenker. Min erfaring er at vi organiserer oss enten bevisst eller ubevisst i mer eller mindre koherente fellesskap, og våre lojaliteter og ansvarsfølelser kobles til disse. Dersom vi greier å koble et slik fellesskap sammen, rundt ett felles transformasjonsinitiativ, blir kreftene som settes i sving mye større enn om vi forsøker som enkeltindivid. Akkurat hvordan man går frem med tanke på å engasjere fellesskapet er noe jeg også ønsker å belyse, men det begynner som sagt i sone 1. Det er en ømfintlig kreativ prosess som handler om “co-creation”, overgivelse og verdsettelsen av at felles idéer er noe annet en mine idéer projisert ut i fellesskapet.

      • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

        Et problem i dag er den lettvinte mobiliteten, slik at fellesskapet ikke er knyttet til sted, men til interessegrupper knyttet opp mot karriere og sosiale media. Dette leder til ansiktsløse steder som egentlig ingen bryr seg om.

        – När staden blir ansiktslös: http://www.arkitekturupproret.se/2016/08/23/nar-staden-blir-ansiktslos/

        Slik blir det lett noen som faller utenfor. De som ikke har familie, ikke har en karriere, ikke har venner etc. Det typiske eksemplet er “the lonely bowler”.

        Gjennom Bongards demokratimodell ville ingen falt utenfor!

        I et gjennomført lommenabolag ville det gi sosial status å ta seg av nettopp disse som faller utenfor, istedenfor en BMW i garasjen. Se på meg, jeg har omsorg for de svakeste! Jeg er en ressurssterk venn eller partner som har overskudd til å ta meg av de andre. Jmfr. araberskriketrosten som tvangsforer flokkmedlemmer med lavere sosial status.

        Ellers ligger det i menneskets natur å organisere seg rundt inngruppa, noe vi bør være bevisste på. Men her er det ofte nødvendig med et ovenfra og ned initiativ, gjennom byggebransjen, demokratioppbygning med mer.

        Så for nedenfra og opp – initiativ er det nok rett som du sier at inngruppe-dynamikken mer må være en selvorganiserende prosess. Demokratimodellen til Bongard må planlegges og bli lik for alle på en gang. Byggebransjen bygger for individet, ikke fellesskapet og inngruppa, med profitt for øyet. Dette ville det blitt slutt på med lommedemokratiet!

        I et samfunn som forsøker å transformere seg til bærekraft er det i følge Bongard en risiko for at det oppstår sterke utgrupper som praktiserer ekstrem konsumerisme, med formål å sanke oppmerksomhet, se på oss, vi tør å stå opp mot fellesskapet, vi har gode gener. Mennesker er ikke snille, slik FIVH tror. Derfor må RID-modellen være det endelige målet, slik at disse fanges opp av nett(et)verket.

        I mellomtiden er alle initiativ med allmenningene som mål viktige for å berede grunnen for det store skiftet! Vi må tro på disse. Vi trenger gode eksempler å strekke oss etter!

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Her er et nytt intervju med David Bollier om betydningen av å ha suksessfulle allmenninger å strekke oss etter: http://www.writersvoice.net/2016/08/david-bollier-juliana-barbassa-rio/

    Jo flere slike prosjekter som lykkes, jo større håp om at det kan finnes en verden forbi kapitalismen og utgruppe-konkurransen. Spørsmålet er om vi virkelig kan klare å bygge internasjonale nettverk av allmenninger som på sikt kan utkonkurrere den globaliserte kapitalismen, slik Bauwens tror: https://blog.p2pfoundation.net/post-capitalist-strategy-p2p-foundation/2016/07/11

    Er det mulig å transformere verden til en eneste stor allmenninghet uten å tøyle menneskenaturen gjennom aktiv bruk av inngruppa som politisk verktøy? Bongards svar på dette ville være nei, Bauwens svar ville være ja.

    Bongard er den beste menneskekjenneren, men kjenner ikke til teknologiens muligheter til å bygge nye allmenninger gjennom delt kunnskap, slik Bauwens gjør. Uansett er Bongard for tida plassert på sidelinja, mens Bauwens er en aktiv midtbanespiller. Men jeg håper vi kan hente fram igjen Bongard med tida. Jeg tror det blir vanskelig å nå målet til Bauwens om en eneste stor allmenninghet uten ham med på laget.

    Imens bør vi alle forsøke å bygge nye allmenninger, lokalt og globalt, og det er her din modell kommer inn i bildet som et transformasjonsverktøy.

  • James Arnfinsen

    Perspektivene om Jeget og Selvet ligger innbakt i modellene over. Jobber med en utvidet modell som også inkluderer de ubevisste dimensjoner: http://aandihverdagen.vaekstcenteret.dk/oversigt/jes-bertelsen/