Kunsten å skape ekte læringssituasjoner

De siste årene har jeg forsøkt å skape noen “landingsstriper” for fremtidens skole. Essensen i dette arbeidet handler om elevmedvirkning, selvorganiserende læring og det jeg i reportasjen over omtaler som “kunsten å skape ekte læringssituasjoner”.

Lidenskapen for skoleutvikling går helt tilbake til min egen skolegang. Jeg var en av de sinte og frustrerte gutta som bedrev hærværk, skulket og motarbeidet lærerne. Jeg kronet det hele med å vise både rektor og fagleder på Ris Ungdomskole i Oslo baken siste skoledag! At jeg 15 år senere har funnet meg til rette som lærer i den offentlige skolen er i så måte et lite under, men kanskje også ekstra verdifullt?

Et problem for meg var at undervisningen ofte opplevdes som lite autentisk og fullstendig frakoblet mitt eget liv. Innimellom var det selvfølgelig lærere som hadde lidenskap og sprudlende engasjement, men de var som øyer i et blytungt hav av endeløse arbeidsoppgaver, utdaterte lærerbøker og bråkete klasserom.

Jeg var vel og merke heldig med de første 5-6 årene på barneskolen. Her hadde jeg noen stødige lærere som gav meg det nødvendige grunnlaget for videre læring, men fra da av har jeg anslått at 90% av alt jeg har lært har oppstått utenfor rammene av formelle utdanningsinstitusjoner. Podcastshowet på denne nettsiden er kun ett av mange eksempler på hvordan jeg har søkt mine egne læringsveier.

James skoledebatt

I aksjon som debattleder i forbindelse med et arrangement i regi av Erudio. Tilstede var studenter og lærerutdannere fra NTNU og en rekke lokalpolitikere. Gamle Choco Boco på Bakklandet 16. november 2009.

Da jeg ble lærerstudent ved NTNU greide jeg heldigvis å kanalisere frustrasjonen min i konstruktive retninger. Jeg var blant annet med å bygge opp linjeforeningen Erudio, og bidro sterkt som studentrepresentant i en rekke utvalg og arbeidsgrupper ved Program for Lærerutdanning. I 2010 ble jeg invitert til å holde innlegg for daværende utdanningsminister Kristin Halvorsen, og ideen om å skape ekte læringssituasjoner krystalliserte seg i forbindelse med nettopp det møtet.

James og Kristin

Engasjert lærerstudent sammen med statsråden 25. august 2010, fagseminar ved Program for Lærerutdanning, NTNU.

Læringsmetoden går ut på å skape reelle situasjoner som ligner på det elevene kan møte i arbeidslivet, samt gi dem konkrete erfaringer i hvordan engasjere seg og delta direkte i dagsaktuelle saker som opptar dem. Målet er å koble sammen det som skjer i klasserommet med det som skjer i samfunnet, for eksempel ved å sende elevene på forskjellige former for læringsreiser, eller oppdrag utenfor skolen.

Læringen er “her og nå”-orientert, i den forstand at det de gjør i timen oppleves som meningsfulle aktiviteter i seg selv, og ikke kun som forberedene øvelser for noe som (kanskje) kommer en gang i fremtiden. Spørsmål som “hvorfor skal vi egentlig lære det her?” oppstår simpelthen ikke fordi aktivitetene er selvinnlysende relevante! Et annet kjennetegn ved ekte læringssituasjoner er at skillelinjene mellom de klassiske skolefagene viskes ut. Elevene benytter seg av grunnleggende ferdigheter fortløpende, og tilegner seg nødvendig kunnskap etter hvert som konteksten fremprovoserer behovet.

Det er særlig i samarbeid med elevene på 7. trinnet ved Åsvang Skole i Trondheim denne undervisningsformen har fått bein å stå på. Min opplevelse er at vi har tråkket opp noen nye stier med tanke på hva som er mulig å få til på barneskolenivå! Det har selvfølgelig vært krevende for dem å ha en lærer som stadig skal teste ut nye ideer, men jeg håper de ser verdien i rollen som medskapere for noe som potensielt kan inspirere elever og lærere på mange skoler rundt omkring i landet.

Jevnt over tror jeg vi undervurderer barn og unges evne til selvstendig arbeid, medbestemmelse og samfunnsdeltakelse. De siste årene har jeg sett elever vokse foran øynene på meg når jeg endelig har gitt dem et friere spillerom. Barn har en enestående rettferdighetssans, de kan være bemerkelsesverdig uredde i kontakt med maktens representanter, og finner de først egenmotivasjon i et prosjekt er det knapt grenser for hva de kan få til.

Samtidig er det viktig å være klar over de begrensningene som ligger i det å være barn. Unge elever må trenes i å engasjere seg i det nære og lokale slik at kreftene som mobiliseres ligger på et “energetisk nivå” de kan tåle. Barn i 12-års alderen skal eksempelvis ikke måtte føle at de er ansvarlig for den uretten som finner sted på et nasjonalt, eller globalt nivå.

Heldigvis vil skolen og lokalmiljøet bestandig by på aktuelle utfordringer elevene kan engasjere seg i. Dersom de evner å intervenere på et lokalt nivå vil de uansett opparbeide holdninger og ferdigheter som trengs for å senere agere i større sammenhenger. Fremtidens samfunnsledere er tross alt barn i dag!

I minireportasjen over forsøker vi å formidle essensen i denne arbeidsformen. Legg gjerne igjen egne synspunkter under.

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) er utdannet lærer gjennom NTNU og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) has a teaching qualification from the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.