Episode 123: Systemiske oppstillinger – hvordan finne ut hvem vi er og hva vi vil

Tore KvalI denne episoden har jeg gleden av igjen å samtale med Tore Kval fra Norge. Han har kjent systemiske oppstillinger siden 1996 og har fulgt utdannelser og kurs med blant andre Bert Hellinger og Dr. Ilse Kutchera. Siden 2003 har han fokusert på Prof. Franz Rupperts teori om spalting av psyken som følge av traumer. Tore er medunderviser på en utdanning sammen med Ruppert og Vivian Broughten, og leder forøvrig flere utdannelsesforløp i både Norge og Sverige. Tore er fra før utdannet pust- og samtaleterapeut, og har studert psykologi og historie. I vår første samtale utforsket vi metoden systemiske oppstillinger og de underliggende teoretiske perspektivene som driver denne behandlingsformen. I dette intervjuet går vi over noe av det samme territoriet en gang til, men tar det hele noen skritt videre. Opptaket ble gjort en uke etter jeg selv deltok på en av hans kurshelger i Trondheim. Delta gjerne i diskusjonen ved å legge igjen en kommentar under oppsummeringen.

(03:25) Hva er systemiske oppstillinger? 
Tore starter med å fortelle hva som kjennetegner systemiske oppstillinger og poengterer at det kan være vanskelig å forstå ettersom begrepet ikke nødvendigvis er kjent for folk flest. Ordet “system” henviser til det faktum at vi kan utforske og arbeide med forskjellige systemer, for eksempel et familiesystem eller et arbeidssystem. Ordet “oppstilling” kan settes i sammenheng med det tyske ordet “aufstellung” og den terapeutiske tradisjonen til Bert Hellinger. Tore påpeker at det kanskje hadde vært bedre å beskrive metoden som “terapi eller utvikling basert på speiling, inntoning, ressonans og innlevelse”. I selve oppstillingen bruker man andre personer til å speile hendelser fra sitt eget liv, noe som kan gi innsikt og gjenkjennelse i hendelser og dynamikker som tidligere har ligget utilgjengelig for personen. Det er klienten som bestemmer utgangspunktet og rammene for utforskningen ved at han eller hun presiserer en intensjon for oppstillingen.

(06:00) Bevisstgjøring av relasjonsbrudd
Intensjonen formuleres gjerne som en setning med utgangspunkt i “Jeg vil…”. Da får man belyst både “jeg-strukturen” og “vilje-strukturen” til vedkommende. Disse strukturene sees i sammenheng med det Tore beskriver som et “traumefelt”, eller i forhold til fortidens relasjonsbrudd. Den primære relasjonen er relasjonen mellom mor og barn, som går helt tilbake til svangerskapet, og som har særlig betydning de første leveårene. Denne perioden omtales som tilknytningsfasen. Når det inntreffer brudd i relasjonen vil det forekomme spaltninger i psyken til barnet, og barnet mister kontakten med deler av seg selv. Det er disse ubalansene som viser seg i oppstillingen, for eksempel at jeget ikke greier å være i kontakt med deler av seg selv, det være seg følelser eller forskjellige former for behov, eller at viljen er uklar og uten retning. Mennesker som har oppleved traumer og relasjonsbrudd har vanskelig for å vite hva de vil og vanskeligheter med å vite hvem de er! Metoden forsøker derfor å bevisstgjøre disse bruddene og ubalansene slik at skaden kan heles. Tore forklarer i detalj hvordan oppstillingen kan bidra til at klienten reintegrerer de avspaltede delene i psyken slik at han eller hun igjen får tilgang til sin egen livskraft.

(11:00) Hvordan metoden fungerer
Første gang man er med på en oppstilling kan det nok fortone seg som litt sprøtt, særlig hvis man ikke er vant til å jobbe med kropp og terapeutiske prosesser fra før av. Det kan skje litt av hvert ute på gulvet og enkelte ganger uttrykkes det mye følelser; sorg, sinne og forskjellige former for “overgriper-energi”. Selv har jeg tillitt til prosessen og har etter hvert blitt vant til å jobbe med kroppen som instrument, men det er fremdeles uklart for meg hvordan metoden fungerer? Tore forklarer at mennesker hele tiden sender ut energi og signaler til omverdenen. Ved hjelp av speilnevroner kan vi faktisk ta inn disse signalene og føle hvordan det står til på innsiden hos andre mennesker. Tore påpeker også at intensjonen setter “et gulv og et tak” med tanke på hva som kan skje, og samtidig er fasilitatoren der for å sørge for trygghet og støtte underveis i prosessen.

(14:00) Fasilitatorens rolle underveis i oppstillingen
Tore forklarer hvordan han jobber som fasilitator og understreker at først og fremst er han bare tilstede. Dernest handler det om å danne seg hypoteser underveis på bakgrunn av den informasjonen som viser seg i oppstillingen. Alle mennesker bærer på implisitt kunnskap om hva som har skjedd i livet, pregninger som går tilbake til svangerskapet og de første leveårene. Oppstillingen bidrar til at det som ligger implisitt i kroppsinnet til klienten kan gjøres eksplisitt og tilgjengelig for kognitiv refleksjon. Fasilitatorens hypoteser om hva som kan ha skjedd støtter klienten i å få forstå det bildet som tegner seg på gulvet. Hos enkelte klienter kan det være liten kontakt med de sunne delene i psyken, så da blir det også fasilitatorens rolle å holde disse sunne delene hos seg selv, og gjøre dem tilgjengelig for klienten via intervensjoner, eller invitasjoner som Tore omtaler det.

(16:15) Vi inviteres til å holde barnets perspektiv 
Jeg syntes det var utfordrende å holde barnets perspektiv underveis i oppstillingen, ettersom jeg nå er voksen og delvis distansert fra meg selv som barn. Samtidig synes det å være viktig at vi nettopp går inn i, forstår og til og med gjenopplever hvordan det faktisk var for oss å være barn i situasjoner som var vonde og vanskelige. Tore forklarer at vi må forstå hvordan virkeligheten fortonet seg for oss den gangen. Vi var hjelpesløse og overveldet, og den smerten vi opplevde da ligger fremdeles i “det lille barnet i den voksne”. Det er denne opprinnelige smerten man gjennom systemoppstilling forsøker å forløse.

(19:30) Inspirert av Franz Ruppert
Den underliggende teorien som informerer Tore i hans arbeid kommer først og fremst fra den tyske legen Franz Ruppert Phd. Men det finnes også andre inspirasjonskilder, eksempelvis den svenske psykologen Tor Wennerberg som nylig har kommet med boken Selv og sammen – Om tilknytning og identitet i relasjoner. I utgangspunktet kan all teori som tar for seg menneskets utvikling frem til 3 års alderen være relevant. Tore kommenterer forøvrig at det ikke finnes så mange andre metoder som jobber eksplisitt med å kartlegge og frembringe den implisitte kunnskapen fra de første leveårene. Det er nettopp det at vi kan få tilgang til denne perioden i livet vårt som gjør metoden unik og svært verdifull.

(23:30) Samfunnets manglende forståelse for bindingstraumer
Jeg spør Tore hvilken posisjon systemiske oppstillinger har innenfor terapi og psykologifeltet. Er metoden anerkjent og godtatt og dermed innenfor det konvensjonelle eller ligger den på utsiden av det etablerte? Han hevder at det finnes lite forståelse for bindingstraumets avgjørende rolle i forhold til menneskers psykiske helse. Innenfor det etablerte snakker man heller om posttraumatisk stress-syndrom, eller komplekse traumer når det er snakk om barn som har vært utsatt for overgrep. Allikevel, den generelle forståelsen for hvordan svangerskapet og de første 2-3 leveårene preger barnet er derimot mangelfull. I Norge har vi heldigvis gode ordninger i forbindelse med fødsel og barselpermisjon, men vi mangler fremdeles kunnskap om viktigheten av den emosjonelle kontakten mellom mor og barn de første leveårene. Det underliggende poenget med systemiske oppstillinger er i så måte at vi som samfunn må støtte alle mødre i denne perioden, ettersom relasjonsbrudd som oppstår i denne fasen av livet til syvende og sist blir en byrde for samfunnet. Traumene viser seg etter hvert som symptomer og kroppslige plager og vi har et helsevesen som i liten grad evner å behandle selve grunnlaget eller årsakene til disse problemene.

(27:00) Det handler også om politikk
“Dypest sett handler dette om politikk”, sa Tore etter en oppstilling underveis i kurshelgen, et utsagn jeg bet meg merke i. Han utbroderer og forklarer hvordan samfunnet dypest sett er et speilbilde på hva vi prioriterer og bryr oss om. Det reflekterer våre kollektive forståelser som eksempelvis vil speile seg i hvordan vi utformer sykehus og fødselsavdelinger. Hvor ligger fokuset vårt? Er det slik at vi støtter mødrene til å finne sin egen kraft eller prioriterer vi tekniske systemer og løsninger? I alle tilfeller, dersom vi ønsker å endre noe på samfunnsnivå må vi starte med oss selv! Dersom flere og flere enkeltindivder greier å bevisstgjøre psykens overlevelsesdynamikker, samt styrke de sunne delene som ligger latent, vil dette naturlig og organisk skape skift der ute i samfunnet ettersom det blir opplagt hva som fungerer og ikke fungerer.

(30:00) Traumer i hverdagen – når vi blir trigget
Slik jeg forstår det vil omgivelsene våre ofte speile eller trigge inn i traumer vi bærer på. Relasjoner i hverdagen, for eksempel på jobben, kan noen ganger peke i retning av relasjonsbrudd fra fortiden. Tore sier seg enig og forklarer videre at for traumedelene i psyken er det som om “tiden står stille”. Nye situasjoner vil stadig trigge disse delene såfremt vi ikke begynner å høre på de andre stemmene i psyken, de sunne delene. Systemoppstilling kan bidra til at tiden begynner å gå igjen slik at traumedelene gir slipp og slutter å dominere. Det er også viktig at vi i våre daglige relasjoner greier å skille mellom egne og andres følelser, og at vi evner å ta ansvar for våre egne følelser når en relasjon trigger noe uforløst i oss. Men dersom vi skal være i stand til å ta ansvar for følelsene våre må vi gå fra å være et objekt til å bli et subjekt. I stedet for å bli “eid” av følelsene og relasjonen som trigger må vi bli i stand til å eie følelsene selv, samt forstå hvordan og hvorfor enkelte relasjoner kan være vonde og vanskelige for oss.

(33:20) Hvordan forholde seg til traumer i hverdagen?
Så hva gjør vi når vi bli sugd inn i andres traumefelt eller vi gjør venner, kollegaer og partnere til skuespillere i våre egne biografiske drama? Tore forklarer at det som gjerne skjer når vi blir trigget er at vi også blir stressset og aktivert. Vi tenker, føler og agerer hurtig og det er de traumatiserte delene i psyken som er kilden til disse følesene og handlingene. Derfor er det viktig at ta et skritt tilbake, trekke pusten og forsøke å kjenne etter hva det er som egentlig foregår. Det kan være nyttig å forsøke å se seg selv og situasjonen utenfra slik at man får et mer nøytralt perspektiv på det som foregår. Etter hvert som man integrerer de avspaltede sidene ved jeget og de sunne delene vokser seg sterkere, skal det mer til før stressprogrammene begynner å kjøre. Jeg beskriver selv dette som å styrke “Piloten”, et begrep som springer ut fra PBSP, den terapautiske metoden jeg har mest erfaring med (se forøvrig egne intervjuer med Albert Pesso, grunnlegger av metoden). Essensen er, slik jeg forstår det, at man i større grad blir i stand til å være den man ønsker å være, og at man evner å navigere gjennom livets oppturer og nedturer fra et så helt og autentisk sted som mulig.

(44:00) En gradvis vei mot sunn selvstendighet 
Vi vender tilbake til selve metoden og jeg spør Tore om hvordan vi kan forstå noe av det som utspiller seg på gulvet underveis i oppstillingen. Enkelte interagerer med representantene og synes å kunne bevege seg fritt rundt i rommet underveis i sin egen oppstilling, mens andre står fryst fast på samme sted. Tore forklarer at dette speiler personens relasjon til seg selv, for eksempel i hvilken grad man greier å utvise selvempati for de delene av sin egen psyke som er skadet og som trenger kjærlighet. Et typisk tema mange jobber med i oppstillinger er forskjellige former for symbiosetraume; relasjonsskader i forlengelse av at barnets jeg og morens jeg er blitt såpass sammenvevet at personen ikke finner seg selv. I slike situasjoner kan det være vanskelig for klienten å forholde seg til representantene og de delaspektene av psyken som viser seg. Denne fastlåstheten vil endre seg etter hvert som man jobber seg gjennom de opprinnelige sårene. Friheten til å navigere og interagere med hele seg, på en sunn måte, er noe som kommer gradvis. Når vi kommer i relasjon til oss selv igjen blir det også enklere å være i relasjon til andre. Tore hevder at vi kan ikke ha empatiske relasjoner til andre mennesker før vi har en empatisk relasjon til oss selv!

(46:00) Skolen, læreren og elevenes behov for sunne voksenpersoner
Med bakgrunn i min egen lærerhverdag reflekterer jeg rundt lærerens rolle og skolens rolle i forhold til barn og ungdoms utvikling. Lærere blir ofte viktige tilknytningspersoner for elevene, men jevnt over tror jeg skolen har liten kunnskap om tilknytningsprosesser generelt. Relasjonen mellom lærer og elev kan være både helende og destruktiv, alt ettersom hvordan læreren ter seg. I ungdsomtiden er det mye som skjer med tanke på hjernens utvikling, og på kurset omtalte Tore denne perioden som en “andre mulighet”. Den første muligheten er naturligvis de første leveårene, da selve grunnlaget for en sunn jeg-struktur dannes, men ungdomstida er også viktig, for eksempel med tanke på utviklingen av sunn selvstendighet. Tore påpeker at det viktigste er at læreren er mest mulig integerert slik at han eller hun kan fremstå som en sunn person for elevene, en voksen som også kan fungere som veileder i en kaotisk del av livet. Man skal være klar over at det ligger mye energi i det såkalte “ungdomsopprøret” så det er naturlig at foreldre med ubearbeidede sår enkelte ganger “abdiserer” fra foreldrerollen, noe som igjen kan påvirke skolen og ungdommens relasjon til læreren. Samtidig lengter ungdommen etter noen som kan gi retning og støtte, de ønsker noen som tåler dem og som kan ta kampen med dem. I hvilken grad skolen og lærere skal tre inn i slike roller kan helt sikkert diskuteres nærmere. Tore understreker at det viktigste er nok at den voksne er spontan, naturlig og ekte. Barn og ungdom merker med en gang når den voksne prøver å trekke noe nedover hodene på dem. Det som trengs er heller voksne som er tilstede, som ser dem og som evner å agere hensiktsmessig i forhold til hva som utspiller seg. Problemet er selvfølgelig at lærere ofte agerer ut fra sine egne overlevelsesdeler, noe som gjør det vanskelig å være genuint støttende ovenfor elevene.

(55:10) Følelser, emosjoner og affekter
Jeg spør Tore hva som er forskjellen mellom følelser, emosjoner og affekt, ettersom dette var noe han selv brakte opp på kurset. Jeg blir alltid litt uklar på hvordan bruke disse begrepene presist, men slik Tore forstår det er følelser noe som er personlig og knyttet til ens egen biografi. Emosjoner er derimot noe som går mellom mennesker, oppinnelsen til ordet er nettopp “energy in motion”. Affekter forstår han som sterkere følelser som går utover en selv og den eller de relasjonene man står i. Affekter kan i så måte være politiske og kan påvirke store grupper av mennesker på kort tid. I sammenheng med det vi har snakket om er vel og merke følelsene det viktigste, fordi det er følelsene våre som motiverer oss til handling og som gir retning i tilværelsen. Dersom vi ikke er i kontakt med følesene våre blir vi sittende fast.

(58:55) Mer om Tores arbeid
Tore avslutter med å fortelle litt om hvordan han selv jobber med sin egen praksis og hvordan han er med på å utvikle metoden. For mer informasjon om Tores virksomhet sjekk ut nettsiden torekval.com.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Artikkel fra Forbes Magazine som henviser til forskning som viser at barn som opplever vonde ting i barndommen står i fare for å leve 20 år kortere enn andre:

    According to a CDC study, children who endure six or more adverse childhood experiences (ACEs) by the age of 18—incidents of abuse or neglect that make a child feel unsafe or unwanted in their home—live on average 20 years less than their peers who are not exposed to these ACEs growing up. Furthermore, those with four or more ACEs are seven times more likely to be alcoholics in adulthood, twice as likely to develop cancer, and sadly, twelve times more likely to commit suicide. They lead sicker, shorter lives. And they often pass those disadvantages on to their own children by recreating the traumatic environments that they grew up in, perpetuating a toxic cycle.

    Artikkelen diskuterer skolens rolle…

    …It should be central to our conversations about education, child health and community well-being.

    Heldigvis finnes det faktorer som kan veie opp…

    But the negative effects can be counteracted by other positive life experiences, such having a strong mentor like a great teacher, supportive pastor or loving grandparent. It could be finding structure and success in activities like sports or music.

    Les hele artikkelen her: http://www.forbes.com/sites/billfrist/2015/12/16/the-childhood-experiences-that-can-cut-20-years-off-your-life/

  • Marianne Solberg

    Kan vel egentlig bare si Wow,…etter å¨prøvd ørten “freudianere”…og nå sitter her trygdet med PTDSD…i en alder av 42…med fullført bade bachelor & master, og har jobbet hele livet…så sa det BÆÆM! Nå har mistet jeg bikkja mi i tillegg så den var jo fin. Det kjæreste jeg hadde. Total gjenoppliving.av traumer..det er en grunn til at jeg ikke har unger og holder meg til de firbeinte. Dritbra intervju. Respect. Dumt at Norge er så firkantet….når det kommer til terapeutiske metoder…..

    • James Arnfinsen

      Leit å høre om hunden din Marianne, men godt at du fant noe inspirasjon i denne podcasten. Det blir nok en stund til staten støtter denne formen for behandling, rett og slett fordi det rådende perspektivet innenfor medisin/psykologi fremdeles er preget av materialisme. Systemiske oppstillinger kan vanskelig forklares/forstås kun på dette nivået. Her er en fin artikkel som forsøker å forklare problemet mer generelt: http://www.flux.no/blog-post/vitenskapen-mente-verden-mekanisk/

      • Marianne Solberg

        Takk for fin artikkel.Har en kombinert Pyskologi/Biologi fra England. Pluss en Msc i Primatologi av alle ting.De er litt mer åpne for sånne ting der..og krangler fælt(bra!)De vil ikke vite av meg her i Norge..so no luck here….uansett inspirerende lesning for the “membrane” :)…de har vel egentlig blitt enige, tii & med skeptikere “of the highest rank” at telepati eksisterer til en viss grad…der….Chris French ….men jeg gidder ikke å si noe mer public om det her..av frykt for å bli banka in public. Mvh Marianne