To nivåer av konflikt – livet danser mellom her og nå og der da

traume

Har du noen ganger lagt merke til at enkelte personer eller situasjoner gjør deg ekstra opprørt? Har du følt deg fastlåst i konflikter, enten i parforhold eller med kollegaer på jobben? Opplever du uro og ubehag i nære relasjoner? Dette er i så fall helt vanlig! Konflikter er vanskelig, noe de færreste av oss har trening i å løse, og selv de av oss som har trening og erfaring med å løse konflikter slipper ikke unna.

Min antakelse er at konflikter følger oss gjennom hele livet, på godt og vondt. Mange av oss har samtidig erfaring med at livet enkelte ganger kan bli såpass utfordrende at vi søker profesjonell støtte, for eksempel fra en psykolog eller terapaut. De som har erfaring med terapautiske behandlingsprosesser vet at mye av det vi føler i dag på en eller en annen måte henger sammen med opplevelser fra barndommen. Essensen i denne artikkelen dreier nettopp rundt dette temaet, og da særlig hvordan konflikter vi opplever i hverdagen på flere måter kan knyttes til opplevelser fra fortiden.

Før vi går videre vil jeg gjerne definere konflikt slik jeg bruker begrepet i denne artikkelen. Jeg bærer på en grunnleggende antakelse at mennesket i bunn og grunn er godt og at vi alle har en innebygget disposisjon for helhet og frihet. Dersom noe ikke er helt, eller vi opplever ufrihet, vil vi ideelt sett forsøke å hele skaden og sette oss selv fri. Mange av disse prosessene skjer ubevisst og i tillegg gjør vi mye som på overflaten synes å gå mot en slik tese, så det kan være vanskelig å tro på et slikt menneskesyn.

Kreftene som frembringer handlinger og ytringer i en konflikt forstår jeg som konfliktenergi, naturlige responser på den uretten eller ubalansen som individet opplever i konfliktsituasjonen. Konfliktenergien kan være «ren» eller «skitten», bevisst eller ubevisst. Bevisste ytringer og handlinger i en konflikt er aktive og i kontakt med det underliggende behovet som står i fare for å bli krenket, og responsen står i et balansert forhold til omstendighetene som utløste konflikten. Ubevisste ytringer og handlinger er derimot reaktive og ikke i kontakt med det underliggende behovet, men derimot drevet av følelsene som trigges. Ytringene og handlingene korresponderer og akkommoderer derfor dårlig til omstendighetene og etterlater seg oppdemmet og uforløst energi (men i utgangspunktet vil begge type handlinger og ytringer være forsøk på å gjenopprette en form for frihet eller helhet). Konflikter oppstår hver gang et menneske opplever behovskrenkelser, behovsmangler eller noe som truer eller forringer det iboende ønsket om helhet og frihet. Alle uforløste konflikter blir hengende igjen i kroppen og sinnet til den eller de det gjelder (fra nå av vil jeg omtale kroppen og sinnet som kroppssinnet ettersom jeg ikke forstår kroppen og sinnet som adskilte deler).

I et forsøk på å strukturere en kompleks virkelighet har jeg valgt å fokusere på to nivåer av konflikt, men det kan selvfølgelig nyanseres og utbroderes i alle mulige retninger. Det første nivået henviser til «der og da», til personlige konflikter fra fortiden, eller det jeg litt mer teknisk vil beskrive som intrapsykiske konflikter. Her tenker jeg på alle de uforløste konfliktene og sårene man bærer med seg fra sin egen oppvekst og livshistorie. Det dypeste laget går faktisk helt tilbake til tiden man lå i mors mage og de påfølgende 2-3 årene, perioden som gjerne beskrives som tilknytningsfasen. Dernest følger mange år med positive og negative opplevelser som barn, ungdom og ung voksen, erfaringer som former hvordan vi forstår oss selv, forholder oss til relasjoner og engasjerer oss i verden forøvrig. Det som skjedde «der og da» ligger både som en minnebank i kroppssinnet, men også som et orienteringssystem for alt som skjer «her og nå».

Konfliktbegrepet er også interessant fordi det peker på den grunnleggende drakampen mellom egne og andres behov, og i hvilken grad verden omkring oss møter oss på de grunnleggende eksistensielle behovene vi bærer på. I en ideell verden kunne vi sett for oss at alle mennesker ble møtt på alle sine behov gjennom hele livet. Psykologen Albert Pesso hadde som utgangspunkt fem grunnleggende behov: behovet for beskyttelse, behovet for støtte, behovet for tydelige grenser, behovet for forskjellige former for næring (mat selvfølgelig, men også intellektuell, kulturell og åndelig næring), og sist men ikke minst, behovet for en trygg plass i tilværelsen. Her kan man selvfølgelig ramse opp mange flere, men erfaringsmessig vil de fleste behov kunne tilbakeføres til en av disse fem kategoriene.

Vi lever som kjent ikke i en ideell verden og alle bærer derfor med seg behovsmangler og uforløste konflikter på bakgrunn av små eller store krenkelser i fortiden. Vi skal også være klar over at intrapsykiske konflikter suger energi så lenge de forblir uforløst, men dersom manglene på et tidspunkt blir bevisstgjort og korrigert mister de også sin destruktive kraft. Det foregående kan kanskje virke litt abstrakt så la oss ta utgangspunkt i et normalt konfliktscenario som etter hvert også vil illustrere de to konfliktnivåene. Se for deg en gutt som heter Ole og som gjennomlever at foreldrene skilles. Det tar tid før mor og far blir enig om samværet, og i lang tid er det uklart for gutten hvor han faktisk hører hjemme. Begge foreldrene snakker negativt om den andre, og Ole blir dermed satt i en vanskelig følelsesmessig skvis. Ikke nok med det, men når han er hos faren må han dele rom med lillebroren, noe han ikke måtte før, og i den nye leiligheten til moren er det en ny kjæreste med to egne barn, som selvfølgelig tar både plass og oppmerksomhet. I flere år opplever Ole derfor uklarhet og utrygghet i forhold til det grunnleggende plassbehovet, han får mindre oppmerksomhet, og han opplever uklare grenser med tanke på foreldrenes håndtering av deres egne følelser ovenfor tidligere partner. På tross av manglende støtte vokser Ole seg til og gjennomlever en relativt normal ungdomstid. Han blir student og får seg senere jobb som konsulent i et reklamebyrå. Men en dag dukker det opp en ny ansatt som heter Andreas…

Vi kommer snart tilbake til Andreas, men før det må vi se litt på det andre nivået av konflikter, det som skjer «her og nå». Barn, ungdom og voksne opplever stadig konflikter med andre. Trine stjeler en blyant fra penalet til Mathias (barneskolen), Jakob er utro med kjæresten til kompisen (ungdomstida), Kenneth unnlater gang på gang å betale sin del av strømregninga (studenttida), Vanessa baksnakker flere av kollegane sine på jobb (arbeidslivet). Listen er uendelig lang! «Her og nå»-konflikter er de konfliktene som til en hver tid foregår i nuet. Noen konflikter skjærer ikke så dypt i sjelen og vil dermed løse seg opp av seg selv. Eventuelt, man tar selv tak i konflikten og sørger for at ens egne eller andres behov blir tilgodesett på en rimelig måte. Problemer oppstår når konflikten blir såpass krevende at vi ikke er i stand til å forløse konfliktenergien mens den pågår. Etter hvert som tiden går og konflikten «glemmes» vil «her og nå»-konflikten dermed bli en «der og da»-konflikt. Litt forenklet kan vi si at de eldste konfliktene er de som preger oss mest ettersom de inntraff på et stadium i livet der vi var hjelpesløse og veldig pregbare. Vi kan også kalle disse konfliktene for Type 1-konflikter, eller de opprinnelige sårene. Alvorlige behovskrenkelser i tidlig barndom vil med nødvendighet prege disse menneskene hele livet. Vi kan faktisk være såpass preget av enkelte konflikttema at personligheten og konflikttemaet blir to sider av samme sak. 

Det interessante er selvfølgelig når «her og nå»-konflikter, eller det vi også kan beskrive som Type 2-konflikter, trigger Type 1-konflikter. Jeg tror det er sannsynlig at dersom man befinner seg i en konflikt som synes å vedvare, og som man ikke er i stand til å løse sånn noenlunde umiddelbart, så er sjansen stor for at man har havnet i en situasjon der Type 2-konflikten trigger Type 1-konflikten – det opprinnelige såret. Når Type-1 konflikter kommer til overflaten vil vi også kunne kjenne det igjen ved at temaet dukker opp i drømmer, man har stadig behov for å snakke om konflikten til andre, man begynner å unnvike personen eller situasjonen som opprettholder konflikten, og man får kroppslige plager. Med de erfaringene jeg har fra arbeid i barneskolen vil jeg påstå at dette fenomenet gjelder like mye for barn som for voksne, bare at avstanden mellom «her og nå» og «der og da» selvfølgelig er kortere i tid for barna.

Så var det Andreas da. Han krever sin plass, for å si det sånn. Ikke nok med at han er blitt sjefens nye yndling, men han har også fått den beste pulten i kontorlandskapet. Ved flere anledninger har han snappet oppdrag rett foran nesa til Ole, oppdrag han visste sjefen opprinnelig hadde tildelt ham. Ole blir mer og mer usikker og havner etter hvert inn i en vond spiral der han bruker store deler av arbeidstida på å irritere seg over Andreas. Han snakker mye om problemene sine til en av de unge nyansatte kontorassistentene, noe Andreas etter hvert får høre om, og Andreas begynner selv å snakke nedsettende om Ole til andre kollegaer.

Her ser vi en Type 2-konflikt som på flere punkter trigger Oles intraspykiske Type 1-konflikt. Det behøver selvfølgelig ikke å være 100% match for at det skal bli et utslag. Det holder at Andreas ligner litt på stefaren i sin atferd, at sjefen utviser uklare grenser med tanke på oppdragsfordeling og tillitt, at Andreas «får det beste rommet» i kontorlandskapet osv. Vi ser også hvordan Ole gjenskaper situasjonen fra sin egen barndom, men nå er det han (og ikke foreldrene) som betror seg til en yngre person (kontorassistenten som ikke er i stand til å sette grenser ovenfor ham).

Med tanke på konfliktarbeid vil jeg i utgangspunktet påstå at det er vanskelig – kanskje til og med umulig – å løse en Type 1-konflikt via en Type 2-konflikt. Selv om Andreas og Ole finner en grei løsning på «her og nå»-konflikten er sannsynligheten stor for at en lignende konflikt vil blusse opp igjen på et senere tidspunkt. Vi kunne også sett for oss at Ole forsøkte å løse problemet ved å flytte til en annen by eller skifte jobb, men du kan banne på at før eller siden ville det dukke opp en ny «medspiller» som trigger inn i det samme grunnleggende konflikttemaet hans. Enkelte har kanskje tilsvarende erfaringer fra ekteskap der den nye kona eller mannen etter hvert fremviser de samme egenskapene man ikke kunne fordra hos den forrige!?

Det høres kanskje litt feil ut å si «medspiller», men som den amerikanske psykologen og jungianske analytikeren David Richo poengterte, da jeg intervjuet ham om koblingene mellom nåtid og fortid, så gir det mening hvis man ser det hele fra Selvets perspektiv (Carl Gustaf Jung beskrev i sitt arbeid en livslang dynamikk mellom Jeget og Selvet). Selvet, eller det vi bedre kan fortstå som individets totale livspotensial, vil hele tiden forsøke å hele de grunnleggende sårene som ligger gjemt hos Jeget. Dette “gjør” Selvet ved å stadig utsette “Jeget” for situasjoner som bringer bevissthet inn i de områdene som er skadet. Man skulle tro det fungerte omvendt, at Selvet heller søkte seg frem til mennesker og situasjoner som ville oppfylle behovsmanglene i stedet for å trigge dem, men det kan synes som om vi må gjennomleve følelsene fra den opprinnelige konflikten før vi kan komme videre.

I så måte er det interessant å reflektere rundt konfliktarbeid i sammenheng med Type 1 og Type 2-konflikter. En konfliktmekler skal være en upartisk tredjepart, og den primære funksjonen er å legge til rette for dialog mellom de som står i konflikt. Forsoning, gjenoppretting av skade og normalisering av relasjoner er mulige utfall av meklingsprosesser. Det interessante er at de fleste konflikter mellom mennesker kan være både Type 1 og Type 2-konflikter. Det vil si, og det er her det begynner å bli interessant, det kan ligge en Type 1-konflikt under overflaten hos begge parter, eller det kan være Type 1 for den ene og Type 2 for den andre. Det kan selvfølgelig også være rene Type 2-konflikter, men sannsynligheten er stor for at minst en av partene befinner seg i en ubevisst Type 1-konflikt.

Mennesker som arbeider med konflikter har trolig erfart at en sak kan fremstå som en tilsynelatende oversiktlig Type 2-konflikt, men det blir raskt klart for mekleren at konflikten har en underliggende og uavklart klangbunn. For å gjøre det hele enda mer komplekst må vi også ta høyde for meklerens rolle. Han eller hun kan selvfølgelig bli trigget og sugd inn i sine egne Type 1-konflikter underveis i prosessen. Det er nettopp i slike saker det er utfordrende for konfliktmeklere å opprettholde sin upartiske rolle, ettersom han eller hun kan komme i skade for å ville se et utfall av konflikten som passer til meklerens egen Type 1-konflikt. Kanskje konfliktmekleren også er skilsmissebarn?

Jeg tror mange mennesker utkjemper Type 1-konflikter i hverdagen uten at de selv er klar over det. I praksis betyr dette at man kan ha en pågående konfliktsituasjon der de involverte partene alle utkjemper sine egne intrapyskiske kamper, og der de respektive motpartene egentlig må forstås som ytre representasjoner for den indre og opprinnelige konflikten hver enkelt bærer med seg fra fortiden. Et grunnleggende spørsmål blir da i hvilken grad det nytter med konfliktmekling?

I mitt eget arbeid som konfliktmekler har jeg kun et par ganger opplevd at den opprinnelige konflikten har kommet til overflaten og blitt bevisstgjort. Stort sett synes det som om konfliktene utkjempes og «løses» på Type 2-nivå. Jeg tror ikke dette er feil da det hele må sees i et livsløpsperspektiv, og for mange kan en foreløbig løsning på Type 2-nivå være et viktig skritt i retning av å belyse den opprinnelige konflikten. Det kan også gjøre tilværelsen «her og nå» mye bedre, tross alt!

Faktisk tror jeg det er både normalt og delvis sunt at vi forsøker å løse Type 1-konfliktene våre «der ute» først. Oppstår det en løsning på nabokonflikten der Arne har satt opp en mur som skjærer inn i Trines eiendom, kan det på et senere tidspunkt bli lettere for Trine å forholde seg til de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for som barn (grensekrenkelser). Det bygger med andre ord opp et slags toleransevindu som gjør det mulig å romme stadig dypere og mer krevende konflikttema i ens eget liv. Hvis jeg skal være dønn ærlig var dette trolig motivasjonen min for å bli mekler, ubevisst selvfølgelig. Noe i meg ville hele de sårene jeg selv gikk og bar på, men for å komme dit hen at jeg kunne tåle å møte meg selv måtte jeg først øve meg på andre. Det er selvfølgelig mye enklere å være en mekler i andres konflikter enn å være part i sin egen! Det aner meg at en og annen konfliktmekler vil kjenne seg igjen dette ressonementet.

Uansett, min opplevelse er at de gangene Type 1-konflikter bevisstgjøres kan det oppstå en reell og permanent intrapsykisk heling. Fra et psykologisk og klinisk perspektiv er dette mer vanlig, for eksempel ved behandling av traumer eller andre «sjelesettende» oppleveleser fra barndommen. I løpet av de 2 årene jeg gikk i psykoterapi var dette naturligvis det primære målet, og behandlingen gav meg en rekke korrektive erfaringer som på en måte «nullet ut» deler av konfliktenergien fra de opprinnelige sårene. Men slike prosesser forutsetter selvfølgelig at den eller de det gjelder er villig til å gå inn i det som er vondt og vanskelig. Samtidig er det viktig å respektere at mennesker som står midt i «her og nå»-konflikter i mange tilfeller vil være såpass grepet av situasjonen at det kan være vanskelig å skape rom for dypere former for heling.

La oss gå tilbake til eksemplet med Ole og Andreas. Vi kan se for oss at de etter hvert ble enig om å møtes til konfliktmekling, og de møttes mange nok ganger til at det kunne settes i gang en litt mer dyptgående prosess. På et tidspunkt løsner det for Ole da han innser at Andreas forstår situasjonen hans. Han brister ut i en forløsende gråt og Andreas forstår hvordan han har vært en «nyttig idiot» for Ole. Andreas beklager det han gjorde og Ole det samme, men det blir også tydelig for begge hvor grensen går med tanke på hva Ole selv må ta ansvar for. Andreas kan selvfølgelig ikke ta på seg ansvaret for den uretten Ole opplevde som barn! Ole avslutter møtet med å si: «…jeg er så glad for at vi har fått snakket ut om dette, for jeg ser nå hvordan det hele har plaget meg på samme måte som da jeg var liten. Det du sa og gjorde vekket til live vonde minner hos meg, men nå som du har beklaget og forstått hvordan det var for meg føles det også bedre. Nå håper jeg også det nå blir lettere for meg å se deg for den du er, min kollega, og ikke «stefaren min».

Så hva er forholdet mellom konfliktarbeid og terapautisk arbeid? Er det slik at en konfliktarbeider også kan støtte partene i intrapsykiske helingsprosesser? Dette er et viktig tema som alle konfliktarbeidere bør reflektere rundt. Slik jeg forstår det er en helingsprosess, slik den jeg har skissert i avsnittet over, absolutt å forstå som en terapeutisk prosess! Den innebærer at partene ser koblingen mellom «her og nå» og «der og da» og forsoningen som finner sted skjer på et vesentlig dypere plan (i hvertfall for Ole). Det er også viktig å forstå at en slik forsoning ikke bare er interpersonlig, noe som utspiller seg mellom partene «her og nå», men like mye en forsoning som finner sted i Oles relasjon til seg selv og sin egen fortid.

I utgangspunktet vil jeg hevde at ordinære konfliktmeklere, slik de vi finner i Konfliktrådet, ikke skal intervenere med henblikk på å forløse Type 1-konflikter. Med en gang mekleren begynner å fremprovosere mulige løsninger og forløsninger på de konfliktene som ligger under overflaten tror jeg sannsynligheten er stor for at han eller hun forsøker å bearbeide sin egen Type 1-konflikt gjennom partene. Dette skal ikke skje, men jeg regner med det forekommer ganske ofte. Det har selvfølgelig skjedd med meg og det tok lang tid før jeg oppdaget det. Samtidig må vi tillate partene å igangsette sine egne terapeutiske prosesser. Faktisk vil jeg hevde at den terapeutiske prosessen som sådan, på langsikt, for eksempel hvis vi tenker i et 100-års perspektiv, i større grad bør fristilles terapeuten og psykologen. Når det er sagt vil jeg også hevde at vi kollektivt sett ikke er moden for det ennå og derfor avhengig av profesjonell intervensjon i langt de fleste tilfeller der en eller flere personer bevisst ønsker å bearbeide Type 1-konflikter.

Kryssningspunktet mellom konfliktarbeid og terapautisk arbeid anser jeg for å være svært fruktbart ettersom prosessen med å håndtere «her og nå»-konflikter kan åpne dørene for litt mer dyptgående helingsprosesser. Konfliktarbeidere som også har erfaring fra egenterapi samt relevant terapeutisk utdanning vil etter alt å dømme kunne være gode støttespillere for mennesker som opplever å sitte fast i krevende konflikter. Samtidig mener jeg vi skal være klokkeklare på grenseoppgangene mellom hva som er Type 1 og Type 2-arbeid. En konfliktmekler som er satt til å mekle i en «her og nå»-konflikt skal forvalte dette mandatet på en ren måte, og ikke bli ambisiøs på vegne av partene. 

I alle tilfeller vil det være fordelaktig at konfliktarbeidere reflekterer rundt muligheten for at de selv bærer på Type 1-konflikter fra fortiden. Hvis mekleren erkjenner at han eller hun også er på en reise, og at konfliktene vedkommende skal mekle i kanskje peker i retning av egne sår som skal heles, så tror jeg vi har kommet et godt stykke videre. En erfaren mekler som har bearbeidet sine egne opprinnelige sår vil naturligvis være en mye mer effektfull mekler for partene. Ikke fordi han eller hun gjør eller sier noe spesielt, men rett og slett fordi mekleren evner å romme de vonde følelsene som partene selv sitter med. Har man derimot ikke bearbeidet det vonde i seg selv sørger man kanskje for at konflikten får et bestemt utfall eller avsluttes så raskt som mulig. Ubevisst selvfølgelig.

Jeg håper denne artikkelen kan bidra til fruktbare diskusjoner i fagmiljøer som arbeider med konflikthåndtering, selvutvikling og terapi. Dersom du ønsker å bidra i diskusjonen så er det bare å kommentere under.

Artikkelen over er først og fremst forankret i mine egne erfaringer, fra konflikter jeg selv har stått i, og fra konflikter der jeg har bistått andre. Mellom 2011 og 2015 var jeg mekler i Konfliktrådet, og i løpet av denne perioden støttet jeg nærmere 250 mennesker gjennom små og store konflikter. Sakstypene varierte mellom nabokonflikter, hærverk, vold, familievold, mobbesaker, butikktyveri, oppgjør etter skilsmisser, dokumentforfalskning og økonomiske tvister. I tillegg hadde jeg møter med innsatte i fengsel og en-til-en samtaler med unge lovbrytere.

Ved siden av dette har jeg de siste årene vært gjennom flere intensive terapautiske forløp, deriblant en kroppsorientert form for psykoterapi (PBSP) som bygger på kroppslig interaksjon og symbolsk interaksjonisme. Ved hjelp av såkalte «strukturer», der situasjoner fra nåtid og fortid eksternaliseres i rommet, og ved hjelp av idelle korrektive eraringer som «nuller ut» behovsmangler fra fortiden, kan klienten oppleve fristilling fra de intrapersonlige sårene han eller hun bærer på. Metoden er utviklet av den amerikanske psykologen Albert Pesso, og gruppen jeg deltok i ble ledet av psykologspesialist Odd Harald Røkenes. Her deltok jeg sammen med 5-7 andre 3 timer i uken i ca. 2 år.

Artikkelen bygger også på det jeg har erfart gjennom systemiske oppstillinger (omtales også som konstellasjoner). Jeg har deltatt på 4 helgekurs i regi av Tore Kval. Han samarbeider blant annet med Franz Ruppert og Vivian Broughton og holder kurs og utdannelser i Norge og i utlandet. Denne metoden tar også utgangspunkt i at klienten eksternaliserer sine intrapsykiske prosesser. Klienten stiller opp personer i rommet som ved hjelp av speiling, spontante bevegelser og ytringer gir klienten mulighet til å bevisstgjøre traumer og psykologiske ubalanser. I likhet med PBSP gir systemiske oppstillinger klienten anledning til å bevisstgjøre og korrigere disse ubalansene underveis i prosessen, samt muligheten til å forsterke og understøtte de sunne delene i psyken.

Begge disse tilgangene til traumearbeid og dyptående heling har det til felles at de hele tiden ser på sammenhengen mellom fortid og nåtid. Begge er også forankret i etablert kunnskap om tilknytningsprosesser og hvordan hjernen og kroppen spiller inn i forhold til traumer og helingsprosesser. Metodene har naturligvis en rekke forskjeller, men det er ikke relevant for artikkelen over.

Jeg har også vært så heldig at jeg har fått anledning til intervju flere av personene nevnt over, og mange andre som arbeider med tilsvarende arbeid, enten det gjelder terapi eller konfliktarbeid. Alle disse intervjuene ligger fritt tilgjengelig på denne nettsiden (se litteraturlisten under for direkte linker). Artikkelen er med andre ord en sammenfatning av det jeg har lært gjennom mine personlige helingsprosesser, mitt faglige arbeid som konfliktmekler og lærer, og gjennom dialoger med en rekke fagpersoner fra inn- og utland. Jeg vil forøvrig understreke at alle eksemplene i artikkelen er konstruerte.

Litteraturliste og andre ressurser:


Christie, Nils (2012):
“Konflikthåndtering som et alternativ til straff”, podcast på Levevei™

Christie, Nils (2014): “Å kunne møtes i nærhet er menneskeverdets arnested”, podcast på Levevei™

Folger, Joseph (2012): “The transformative approach to conflict mediation”, podcast på Levevei™

Hamilton, Diane Musho (2015):A Zen approach to conflict resolution – cultivating the unbiased mind”, podcast på Levevei™.

Hognestad, Astri (2014): “Drømmenes verden – en livslang samtale mellom Jeget og Selvet”, podcast på Levevei™

Kval, Tore (2015): “Traumer, heling og systemiske oppstillinger”, podcast på Levevei™: 

Kval, Tore (2015): “Systemiske oppstillinger – hvordan finne ut hvem vi er og hva vi vil”, podcast på Levevei™

Kval, Tore (2016): “Angst, helingsprosesser og veien til et rikere liv”, podcast på Levevei™

Pesso, Albert (2014): «Healing the self and healing the world through the creation of new memories», podcast på Levevei™

Richo, David (2013): «When the past is present», podcast på Levevei™

Ruppert, Franz (2005): Forstå dine sår i sjelen – Traumer, tilknytning og familiekonstellasjoner, Flux Forlag

Ruppert, Franz (2013): Traumer, frykt og kjærlihet – På vei mot sunn selvstendighet, hvordan konstellasjoner hjelper til på veien, Flux Forlag

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Kom over et relevant sitat fra Daniel Segal:

    ”The disorganizing effects of traumas and their insolubleness are transmitted from generation to generation. The emotional suffering, the stress-related damages to the cognitive functions, the inner chaos of overwhelmingly explicit memories, and the potential interpersonal violence caused by traumas result in various types of destructive behavior, that spreads like rings in water, transgressing the borders of time and human life”.

  • James Arnfinsen

    Hyggelig å se at Tore Kval har linket til denne artikkelen på sin egen nettside. Der finnes også en rekke andre gode artikler om tilsvarende tema: http://torekval.com/nyttige-artikler/