Episode 117: Personlig resiliens og bærekraft – det hele starter med et fotbad

michaelI denne episoden har jeg gleden av å samtale med Michael Stubberup fra Danmark. Michael har i en årrekke arbeidet med bæredyktighet, ledelse og organisasjonsforståelse, og sammen med sin mangeårige kollega Steen Hildebrandt, som forøvrig har vært gjest på showet tidligere, har han blant annet skrevet bøkene Bæredyktig Ledelse – Ledelse med Hjertet og Introduktion til Teori U. De siste årene har de begge innledet et fruktbart samarbeid med Arawana Hayashi og Otto Scharmer fra Presencing Institute, og de er nå i gang med å lede en 3-årig tverrfaglig lederutdannelse som heter Sustainable Co-Creation – Practicing Presencing (SusCo). Det ligger også et intervju med Arawana Hayashi her på Levevei™, for de som måtte være interessert i hennes arbeid.

Med på samtalen er også “co-host” Rane Baadsgaard Lange, fra Danmark. Både Rane og jeg deltar på SusCo-utdannelsen, og et stadig tilbakevendene tema for oss begge har vært dynamikken mellom vårt stadige engasjement for samfunnsutvikling, og vår samtidige opplevelse av mangel på energi og overskudd. Et kjernespørsmål for oss begge blir derfor følgende: hvordan kan vi ta vare på oss selv, og sørge for en personlig resiliens, samtidig med at vi bidrar og tar et ansvar for helheten?

Vi sitter alle tre med føttene i varmt vann, og som vi spøker med underveis, så er dette kanskje første gang det lages en podcast der deltakerne sitter med hvert sitt fotbad!? Under følger en oppsummering av samtalen og vi oppfordrer alle lytterne til å ta del i podcasten, med hele seg. Med andre ord, plasser dine føtter i vann og del gjerne et bilde i kommentarfeltet under sammen med dine egne refleksjoner rundt temaet.

Resilience defenition

kilde: google.com

(3:20) Indre fordypelse og samfunnsengasjement
Michael starter med å fortelle kort om hvor han er, nemlig Landro, et landsted like ved Limfjorden. I dag fungerer gården som retreatplass og kurssted, og de siste årene har han i så måte dedikert mye tid til meditativ fordypelse (3 måneder om året). Rane forteller videre om hvorfor han valgte å bli med på utdannelsen Sustainable Co-Creation, og trekker særlig frem koblingen mellom meditativ fordypelse og samfunnsengasjement. Hvordan kan vi forene og forstå disse to impulsene i sammenheng? Jeg følger opp med min egen motivasjon og peker på hvordan jeg stadig konfronteres med stressrelaterte problemer, parallelt med at jeg vil delta i samfunnsutvikling og kollektive transformasjonsprosesser.

Bok skrevet av Michael Stubberup

Bok skrevet av Michael Stubberup

(11:20) Utdannelsen Sustainable Co-Creation
Michael beskriver intensjonen med SusCo-utdannelsen, som er å skape en mer langstrakt utforskning av de ressurser vi allerede har tilgjengelig når det gjelder personlige, relasjonelle og kollektive transformasjonsprosesser. I forlengelse av dette er intensjonen å skape et mer nyansert språk for de indre prosesser, de prosessene som gjør seg gjeldene når mennesker ønsker å utvikle enten seg selv, sine relasjoner eller samfunnet forøvrig. Han forklarer at vi lever i en kultur som har skilt av de indre prosessene, og vi har derfor mindre innsikt i det som omhandler selverkjennelse, beslutningsprosesser og bevisstheten som sådan. Med henvisning til Otto Scharmer påpeker han at det er viktig at de sosiale vitenskaper trer ut av naturvitenskapens skygge og skaper en reell vitenskapelig metode som kobler første-, andre- og tredjepersonsperspektiver. Et av målene med utdannelsen er derfor å opparbeide en felles ramme som gjør det mulig å utforske bæredyktighet mer nyansert og helhetlig. Her er forøvrig hva Scharmer har uttalt:

I think it is now time for social scientists to step out of the shadow and to establish an advanced social sciences methodology that integrates science (third-person view) social transformation (second-person view) and the evolution of self (first-person view) into a coherent framework of consciousness-based action research. 

(18:00) Fotbad og egenomsorg
Vi dreier samtalen over på det konkrete og vender oppmerksomheten til føttene våre. Michael påpeker at egenomsorg ikke kun handler om å plastre sin finger hvis man har skåret seg på en kniv, men at det også handler om å ivareta og oppbygge et slags grunnmønster i hverdagen – en basstone – hvor man ivaretar sine grunnleggende behov. Essensen er at man opparbeider en bevisst livsførsel hvor man helt eksplisitt kultiverer gode vaner med tanke på egenomsorg, og ikke minst, at man rent faktisk bidrar og engasjerer seg i tråd med de kompetanser man har, og i samsving med den lyst og glede som genereres gjennom ens eget arbeid og virke. Hvis man stadig tappes for energi, enten fordi man mangler den nødvendige egenomsorg, eller fordi man arbeider og gir av seg selv ukritisk, så blir det neppe bæredyktig i lengden!

(24:30) Å ligge våken om natten
Jeg responderer på Michaels kommentar og beskriver min egen situasjon der det særlig er mangel på god søvn som har ført til problemer. Jeg har stort sett en for høy oppspenning i nervesystemet, og i perioder sliter jeg med å falle i søvn fordi kroppen og sinnet simpelthen ikke er i stand til å slappe nok av. Det er en helt konkret og fysisk situasjon der musklene strammer seg i store deler av kroppen, pulsen er litt for høy og tankene kverner. Rane kjenner seg igjen i min beskrivelse, og understreker hvor viktig temaet er tatt i betraktning at vi nettopp ønsker å bidra til dyptgripende forandringer i samfunnet, et ønske som paradoksalt nok kanskje fører til noe av den oppspentheten vi begge sliter med. Han beskriver også sitt eget engasjement og ønske om å bidra som noe forførisk, og som i siste instans kan føre til at han mister kontakten med seg selv og den allerede nevnte basstone. Samtidig erkjenner han at de mønstrene vi har etablert kommer i forlengelse av et langt liv og alle de vanene vi har bragt med oss fra oppveksten. Rane ber derfor Michael utdype akkurat dette temaet.

(28:30) Nervesystemets funksjon
Michael beskriver nervesystemet som en overlevelsesdynamikk, der alle akkumulerte erfaringer, både de positive og de negative, brukes til å orientere seg i nuet. Dette kan forstås helt konkret: er det noe som ankommer i de neste sekunder eller minutter som truer min overlevelse? Slik jobber nervessytemet hele tiden og bidrar i så måte til at den biologiske kroppen overlever. Vi ser, opplever og tolker verden – øyeblikk til øyeblikk – i forlengelse av alle de akkumulerte erfaringer vi bringer med oss. Det betyr at vi alle ser en subjektiv verden basert på våre egne pregninger! Vaner er, som vi alle vet, ikke enkelt å endre på. Dette gjelder særlig de vaner som ble dannet helt tilbake i de første leveår, parallelt med at kroppssinnet utviklet en jegstruktur. På grunn av denne seige vanemessighet arbeider SusCo-utdannelsen med å gradvis endre nervesystemets akkumulerte erfaringer, fra å være en ubevisst fasitliste, til å bli et bevisst navigeringssystem. Det betyr at man utvikler et mer vitneaktig og nøytralt blikk på livets “plusser og minuser”, ens egen livshistorie. Michael understreker videre at nervesystemet er et automatisk og selvorganiserende system, men i det øyeblikk man begynner å eksplisitere eller bevisstgjøre et aspekt ved nervesystemet og de akkumulerte erfaringer, så endrer man også på dette systemet. I første omgang vil en slik bevisstgjøringsprosess komme gjennom refleksjon og tilbakeblikk på hendelser i livet, men på lengre sikt er det også mulig å forminske denne forsinkelsen og dermed bli bevisst de mønstrene som gjør seg gjeldene, her og nå.

(35:15) Verdihierarki og bevissthet om døden
Michael utdyper videre at livets plusser og minuser dypest sett er et verdihierarki som betegner hva vi liker og ikke liker (og alle gradene av disse to ytterpunktene). Verdiene inngår i vår eksistensielle grunnstruktur og dersom vi ønsker å bidra med noe ut i verden er det spesielt viktig å bli seg bevisst hva man verdsetter og prioriterer etter. Inspirert av den amerikanske psykoterapeut Irvin D. Yalom benytter derfor SusCo-utdannelsen seg av de innsikter som kan komme i forlengelse av refleksjon på døden. Dersom vi vi virkelig tar inn over oss at vi en dag skal dø, og at vi kanskje også skal dø lenge før vi selv hadde planlagt, hva vil en slik refleksjon gjøre med vårt prioriteringssystem? (som jo delvis er ubevisst og kjører i bakgrunnen). Hva er det som er viktigere enn noe annet? Et annet viktig perspektiv er innsikt i livets eksistensielle alenehet. Inntil vi etablerer kontakt og binding med andre er vi dypest sett alene, så hvem er det vi velger å etablere kontakt med? Hvordan gjør vi dette? Hvilke eksistensielle grunnstrukturer har vi med oss fra barndommen, hva gjelder opplevelsen av å være alene eller tilknyttet andre? Et annet tema handler om hvordan vi tar ansvar for oss selv, og vår egen tilværelse, og sist men ikke minst, hvordan vi forholder oss til livets meningsløshet. I løpet av et langt liv vil de fleste oppleve en rekke groteske og ubegripelige hendelser, og et livsforløp som sådan har kanskje ikke mening i seg selv, utover den mening man enten blir gitt eller skaper for seg selv? I forlengelse av disse fire eksistensielle grunntema blir det ekstra viktig å bevisstgjøre ens eget verdihierarki, både i et livsløpsperspektiv og i sammenheng med hverdagens små og store begivenheter. En slik bevisstgjøring kan bidra til å danne en indre kompassretning for hva man ønsker for sitt eget liv – for seg selv, i kontakt med andre og i sammenheng med et overordnet ansvar eller bidrag i retning av hva helheten behøver.

(41:40) James og Rane reflekterer tilbake
Rane og jeg reflekterer tilbake til Michael hva vi bet oss merke i, og for meg var det særlig den nevnte bevisstgjøringsprosess eller eksplisiteringsprosess som trigget nysgjerrigheten. Jeg synes det er interessant hvordan vi kan bli i stand til å betrakte vårt eget overlevelsessystem, og dermed bruke det til å navigere og forstå hva som skjer i livet, i stedet for at systemet kjører oss! Det gjør også inntrykk på meg at orienteringssystemets pregninger ikke nødvendigvis skal fjernes eller endres, men at de i første omgang bare kan få lov til å være der, som en slags ressurs, og i forlengelse av dette, at vi dermed kan opparbeide den nevnte nøytralitet til livets plusser og minuser. Det som gjorde mest inntrykk på Rane er viktigheten av å merke hva som er viktig i ens liv, at noe, tross alt, er viktigere enn noe annet! Han opplever også at dette med å lirke i de automatiske prosessene som styrer våre liv er svært kraftfullt, at det rent faktisk kan føre til endring og transformasjon. Rane henviser også til det han forstår som en spenning mellom ens egne prioriteringer og de krav som stilles til hvert enkelt individ fra samfunnet. Her henviser han til et av Steen Hildebrandts foredrag på utdannelsen, der Hildebrandt påpeker at man nå kan snakke om en global “common mental disorder”, altså at vi lever i sosiale systemer som med nødvendighet produserer psykiske lidelser slik som stress, angst og depresjon.

(47:10) Konsekvensen av indre og ytre press
Michael forstår problemstillingen som Rane reiser og påpeker at vi i første omgang må bli den beste utgaven av oss selv. Deretter handler det om å opparbeide en personlig eksistensiell økologi, der vi tar ansvar for våre egne liv i sammenheng med både det private og det arbeidsmessige. I så måte blir vi mer klar på hva som er viktig, og kan dermed også bli mer motstandsdyktig mot alle de krefter i samfunnet som vil at vi skal noe bestemt. Vi kan også bli en utfordring for de dominerende paradgimer i samfunnet, ettersom vi bevisst velger noe annet enn hva samfunnets krefter legger opp til (for eksempel et høyt forbruk). Michael antyder også at det kanskje har skjedd noe med oss de siste par hundre år i forlengelse av den sekularingseringsprosess som har vært, nemlig at vi har glemt at det tross alt finnes noe som er viktigere enn konsum og penger på konto! Men å velge noe annet er en utfordring, særlig fordi man presses både utenfra, fra samfunnets normer, og innenfra, fra ens egne forventninger og overbevisninger. At så mange mennesker nå lider av forskjellige (tildels) uforklarlige sykdommer, kan forstås som “kollektiv feedback”, at noe ikke er i balanse. Samtidig synes det som vi i det store og hele ikke tar dette inn over oss. Det er stadig et driv i retning av økonomisk vekst og forbruk og det er nettopp disse kreftene SusCo-utdannelsen ønsker å utfordre. Det finnes mye som er viktigere enn økonomisk vekst. Liv er viktig, og livsprosesser, dersom de skal være i balanse, er ikke først og fremst drevet av konkurranse og ubegrenet vekst!

utdannelse

Nytt utdannelsesforløp med oppstart i 2016 (pdf)

(52:45) En kollektiv fotbadsrevolusjon?
Vi kan forstå alle de manifestasjoner vi ser i samfunnet som et produkt av hva vi kollektivt sett prioriterer. Vi velger økonomisk vekst fremfor økonomisk likevekt eller tilbakegang, vi velger aktivitet fremfor hvile, vi velger konkurranse fremfor samarbeid etc. Summen av alle disse valgene skaper en kollektiv basstone, på godt og vondt, men en tone som kanskje ikke lyder så godt som den kunne? Jeg leker med tanken om hva som hadde skjedd dersom vi alle begynte å velge noe annet? Hva hvis millioner av mennesker begynte å velge hvile fremfor aktivitet? Hva om menneskeheten valgte å sette seg med et fotbad 3 ganger i uken? Hvilken effekt ville dette ha på samfunnets grunntonus? Michael responderer med å antyde at det vi ser av interesse for mindfulness, trening og sunn kost kan forstås som en slags kollektiv respons på noe av den ubalanse vi ser i samfunnet, og dersom mange mennesker hadde valgt regelmessig fotbad så ville det naturligvis være godt for hver enkelt. Hvorvidt det ville ha en større effekt inn i det kollektive er vanskelig å si. I alle tilfeller ville det være viktig at hvert menneske bruker noe av den hvile, eller det overskudd som kan komme fra fotbad, til å nettopp utforske og bli bevisst hva som er viktig og meningsfylt for en selv. Hvem er jeg? Hva er meningen med mitt liv? Hvor kommer jeg fra og hvor skal jeg hen? Lever jeg det livet jeg egentlig vil leve, og bidrar jeg på best mulig måte gitt de forutsetningene jeg har? Poenget er at en ytre metode, for eksempel et fotbad, neppe kan løse våre problemer uten en samtidig indre prosess!

(59:20) Konflikten mellom personlige og kollektive behov
Rane trekker frem filmen til Al Gore An Inconvinient Truth, en film vi nylig så sammen da vi var på samling i Danmark, en dokumentar som med all tydelighet viser den ytre problemstillingen vi står ovenfor. Klimakrisen stiller et enormt krav til handling! Alle de prosjekter og initiativer som nå dukker opp er i så måte svært forlokkende, og man vil gjerne med og bidra. Samtidig, hvis man skal respektere sin egen personlige resiliens må man også si nei, og heller prioritere det man allerede står i, og kan overskue. Men dette valget frembringer også et ubehag, ettersom det ligger en smerte i å kunne se hva som trengs, på et kollektivt nivå, samtidig som man kjenner sin egen begrensning på det personlige plan. Et lite synkronistisk øyeblikk oppstår i samtalen da både Rane og Michael tenker på det samme buddhistiske sitat, nemlig at man skal:

“…handle alltid som om universets fremtid avhenger av hva du gjør, mens du samtidig griner av (ler av på norsk) at du kan finne på å tro at dine handlinger kan gjøre noen som helst forskjell…”.

Poenget til Michael er videre, for eksempel med henvisning til Al Gores engasjement, at når det gjelder de virkelig store kollektive problemstillinger skal man være varsom med å fantasere at man som individ kan gjøre en forskjell. Den andre siden av denne problemstillingen er at man heller ikke skal gi opp, eller resignere. Med henvisning til boken Presence, skrevet av Peter Senge, Otto Scharmer, Betty Sue Flowers og Joe Jaworski, understreker Michael deres poeng at systemisk forandring alltid skjer lokalt. Hva DU gjør, i DITT univers har noe å si. Alle påvirker den eller de helheter de inngår i, og i så måte skal man naturligvis ta ansvar og forsøke å gjøre noe i sin egen kontekst. Poenget til Michael er at det er farlig å gå rundt og tro at dersom man velger å ikke fly, så kan dette ha en reell innvirkning på klimakrisen! Det kan være det gjør det lettere å se seg selv i speilet om morgenen, og som en personlig verdiavklaring kan det gi dyp mening, men et reelt bidrag inn i klimakrisen er det ikke.

(1:13:31) Hvilket energetisk nivå jobber vi på?
På SusCo-utdannelsen har vi ofte jobbet med å bevisstgjøre det jeg forstår som en energetisk dynamikk som ligger innleiret i alle former for kommunikasjon. Det er stor forskjell på å kommunisere noe til en person, til fem personer eller til tusen personer. Se forøvrig artikkelen min “Energy dynamics and personal resilience in relation to public communication” for mer om dette temaet. Det slår meg plutselig at samme modell kan speile noe av det vi har diskutert i samtalen. Kan det være at de kroppslige plagene, som både jeg og Rane har opplevd, dypest sett er en feedback på at vi forsøker å jobbe på et for høyt energetisk nivå? Er det et signal om at vi både føler ansvar for, og forsøker å gjøre noe med omstendigheter som tross alt er kollektive, og derfor har en energifaktor på flere millioner? La meg illustrere nærmere. Dersom man velger å spise sundt er dette et valg som i første rekke berører en selv, så vi kan si at dette er på energinivå 1. Dersom jeg innfører kildesortering, og vegetarkost i familien, så har dette kanskje et energinivå på rundt 5. Om jeg så tar tak i min egen arbeidsplass, og over tid arbeider for at skolen jeg jobber på skal bli et slags miljøfyrtårn, der mye av skolens aktivitet skal dreie seg rundt bærekraft og miljø, så er jeg allerede i gang med å arbeide på et mye høyere energetisk nivå, kanskje med en faktor på 2-300. Jeg vil hevde at dette er innenfor hva som er bærekraftig for meg personlig, og det er samtidig såpass lokalt at jeg rent faktisk kan ha en reell innvirkning på det aktuelle sosiale systemet, men hvis jeg deretter blir ivrig, og tenker at nå skal jeg ta ansvar for at alle skoler i Norge innfører det samme systemet, så har jeg plutselig gjort et kjempehopp fra 2-300 til en energetisk faktor på flere hundre tusen! Hva skjer med meg dersom jeg påtar meg et slikt ansvar? Er det en naturlig prosess at jeg som enkeltindivid skal kunne ha innvirkning på et så stort system?

(1:16:45) Verdien av personlig fordypelse
Michaeler spiller videre på kommunikasjonsmodellen og poengterer viktigheten av indre fordypelse og selvavklaring. Dersom vi har en klar og tydelig tone i vårt eget system så vil også denne klarhet og dybde spille tilbake på de vi interagerer med. Hvis ens eget system har en dybde, eller en energifaktor på 0,5, og man kommuniserer ut til 1000 personer, så blir påvirkningen lik 500. Men hvis det samme mennesket har en energifaktor på 0,8 så er det allerede en stor forskjell i hvordan kommunikasjonen eller handlingen kan påvirke. Forskjellen er tilsynelatende liten, sett fra individets ståsted (0,3), men den totale omsetningen er nå oppe i en faktor på 800! Dette er naturligvis et forenklet og noe mekanisktisk bilde på hvordan det hele fungerer, men som en lek eller illustrasjon så peker det kanskje på noe viktig?

(1:23:00) Noen siste refleksjoner rundt fotbadspraksis
Vi avslutter samtalen med noen ytterligere presiseringer hva gjelder fotbad der både Rane og jeg deler våre egne erfaringer så langt. Du er naturligvis hjertelig velkommen til å dele dine egne erfaringer i kommentarfeltet under.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Sustainable Co-Creation – Practicing Presencing, nytt forløp med oppstart 2016
Bæredyktig Ledelse
Michael Stubberup

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Jeg jobber 50% på en barneskole i Trondheim, der jeg blant annet underviser naturfag på mellomtrinnet. Nylig gjennomførte jeg et “fotbadsprosjekt” som en prototype for arbeidet jeg gjør gjennom Empatiskolen. Her er en kort artikkel om hvordan bringe fotbad inn i skolen: http://www.empatiskolen.no/fotbad-som-kilde-til-egenomsorg/

  • James Arnfinsen

    Jeg jobber 50% på en barneskole i Trondheim, der jeg blant annet underviser naturfag på mellomtrinnet. Nylig gjennomførte jeg et “fotbadsprosjekt” som en prototype for arbeidet jeg gjør gjennom Empatiskolen. Her er en kort artikkel om hvordan bringe fotbad inn i skolen: http://www.empatiskolen.no/fotbad-som-kilde-til-egenomsorg/

  • James Arnfinsen

    Michael Stubberup arrangerer, sammen med Steen Hildebrandt og Peter Senge, et dialogseminar i Århus 13 juni: Co-Creative Dialogues on Sustainability: the work of hope – rethinking powerMer info på: http://sustainablecocreation.org/