Episode 116: Traumer, heling og systemiske oppstillinger

Tore KvalI denne episoden har jeg gleden av å intervjue Tore Kristian Kval fra Norge. Han har kjent systemiske oppstillinger siden 1996 og har fulgt utdannelser og kurs med blant andre Bert Hellinger og Dr. Ilse Kutchera. Siden 2003 har han fokusert på Prof. Franz Rupperts teori om spalting av psyken som følge av traumer. Tore er medunderviser på en utdanning sammen med Ruppert og Vivian Broughten, og leder forøvrig flere utdannelsesforløp i både Norge og Sverige. Tore er fra før utdannet pust- og samtaleterapeut, og har studert psykologi og historie. Jeg ble kjent med Tore i forbindelse med et helgekurs han holdt i Trondheim, i mars 2015. Her fikk jeg oppleve metoden for først gang og vi ble enig om å følge opp med denne podcasten. I intervjuet kan du lære mer om det teoretiske utgangspunktet for metoden, og om hvordan systemiske oppstillinger fungerer i praksis. Tore forteller også litt om sine egne prosesser i forbindelse med det å lede andres oppstillinger. Under følger en oppsummering av samtalen, men du oppfordres naturligvis til å lytte til hele podcasten. Del gjerne denne ressursen med andre som kunne være interessert i å lære mer.

(2:10) Tores bakgrunn med oppstillinger
Tore starter med å fortelle litt om sin egen bakgrunn og vei inn i arbeidet med systemiske oppstillinger. Metoden, slik han praktiserer den i dag, har gått fra å være en innfallsvinkel til å jobbe med familiesystemer, jf. begrepet familiekonstellasjoner, til å bli en metode som først og fremst omhandler hvert individs utviklingsprosess (intrapsykiske prosesser). Det er fint mulig å bruke oppstillingsmetoden i andre sammenhenger, for eksempel med tanke på organisasjonsutvikling, men Tores fokus er nå på det individuelle planet. Han begrunner dette med at det som skjer utenfor oss i mange tilfeller er et speil på det som skjer inni oss. Traumer gjør at vi mister kontakten med oss selv, og når dette skjer begynner vi å projisere ut i verden, som igjen påvirker alle de relasjonene og systemene vi inngår i.

(6:00) Samarbeid med Franz Ruppert
I 2003 kom Tore over boken Verwirrte Seelen (Forvirrede Sjeler) skrevet av Frans Ruppert. På tross av at boken var tung å lese gjorde den noe med ham, den fikk ham til å søke utover og videre fra der hvor familiekonstellasjoner og arbeidet til Bert Hellinger hadde brakt ham. I desember 2006, i Hamburg, fikk han endelig oppleve arbeidet til Frans Ruppert direkte, og han beskriver møte med Rupperts undervisning som “å komme hjem”. I årene som fulgte fordypet han seg i Rupperts perspektiver, både teoretisk og praktisk, og innledet også et samarbeid med Ruppert i forbindelse med hans internasjonale utdannelsesforløp.

(08:15) En metode i stadig utvikling
Det som gjorde mest inntrykk på Tore, med henvisning til Rupperts måte å lede oppstillinger på, var graden av frihet. I det Hellingerske systemet var det hele mer regulert, og den som ledet oppstillingen bestemte hvor folk skulle stå og hva deltakerne skulle si. Metoden har nå utviklet seg mye, og er stadig i endring, og en generell tendens er at den som har oppstilling blir gitt mer ansvar for prosessen. Oppstillingen løper mere fritt uten press, eller påvirking fra den som leder prosessen.

(09:15) Det flergenerasjonelle perspektivet på traumer og tilknytning/binding
Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, i bøkene til Frans Ruppert, er forståelsen av det flergenerasjonelle perspektivet på traumer. Fortidige generasjoners sår kan overføres mellom mor og barn (og til en viss grad mellom far og barn), og denne overføringen skjer via den emosjonelle tilknytningsprosessen mellom mor og barn. Tilknytning er, som Tore påpeker, et helt eget forskningsfelt innenfor psykologien, en tradisjon som går tilbake til John Bowlby og Mary Ainsworth. I arbeidet med systemiske oppstillinger foretrekker de å bruke begrepet binding, da dette beskriver mer av det som foregår mellom mor og barn med tanke på traumeoverføringer.  Et nyfødt barn binde seg til moren for å overleve, og dersom moren er traumatisert, for eksempel på grunn av utrygg tilknytning til sin egen mor igjen, så må barnet med nødvendighet binde seg til moren via disse traumene. Dette er naturligvis ikke optimalt for barnet, og for å overleve den uholdbare situasjonen må barnet spalte av deler av seg selv, for eksempel sin egen lengsel etter kjærlighet, eller sin egen sorg. Dette gjør barnet også for å indirekte beskytte moren. En traumatisert mor vil kunne oppleve sitt eget barn som overveldende og dermed støte det fra seg på et emosjonelt eller energetisk nivå. Dette merker barnet, som stadig søker binding, og barnet “velger” derfor (ubevisst selvfølgelig) å spalte av visse deler av seg selv for å lettere kunne binde seg til moren.

(13:35) Forskjellige former for traumer
Barnets avspaltning kan også forstås som et traume, og i sammenheng med systemiske oppstillinger og det intrapsykiske helingsarbeidet, oppereres det med fire forskjellige former for traumer; tapstraumer, eksistenstraumer, bindingstraumer og bindingssystemtraumer. Tore forklarer nærmere hva som kjennetegner disse forskjellige traumene, og legger særlig vekt på bindingstraumet, som også er Frans Rupperts særlige bidrag inn i dette feltet. Ruppert forstår dette traumet også som et såkalt symbiosetraume, eller som et “trauma of love”. I korte trekk, barnet elsker moren og vil gjøre alt for å være i nærheten av moren. Men dersom moren er traumatisert må barnet tilpasse seg moren ved å tillegge seg selv bestemte overlevelsesstrategier. Disse strategiene fungerer på kort sikt, men i et livsløpsperspektiv er det klart at disse ubevisste strategiene fører til store problemer for barnet (og inn i voksenlivet).

(17:50) Fokuset på relasjonen mellom mor og barn
Jeg reiser et spørsmål knyttet til det noe ensidige fokuset på forholdet mellom mor og barn, og jeg forsøker etter beste evne å leve meg inn i hvordan det må være for en mor å ta inn over seg den innvirkningen hun med nødvendighet har hatt på sitt eget barn. Det er nærliggende for meg å anta at en del kan føle skyldfølelse eller skam, og at det kan oppleves som om man sitter med ansvaret for sine egne barns skjebner (eller traumer). Tore påpeker at ansvaret dypest sett er noe vi alle må bære. Samfunnet forstår at kvinner som har opplevd vonde og voldsomme ting, for eksempel et eksistensielt traume i forlengelse av en bilulykke, eller et tapstraume, i en periode vil trenge støtte og hjelp. Men det samme behovet er der i sammenheng med andre former for traumer, men dette behovet har vi som samfunn kanskje ikke helt tatt inn over oss? En mor trenger støtte helt fra unnfangelsen, gjennom graviditeten, ved fødselen og i løpet av de tre første årene til barnet. De tre første årene er i så måte en kritisk periode, sett med bindingsperspektivets øyne! Fravær av støtte i denne perioden vil uvergerlig påvirke moren, og da også barnet. I denne sammenhengen nevner Tore også at det for mange barn vil være altfor tidlig å starte i barnehage ved ettårsalderen. Dette er forøvrig et tema jeg ønsker å belyse nærmere ved en senere anledning, da jeg selv tror dagens barnehageordning er et samfunnsprosjekt uten sidestykke i historien, et prosjekt med langtvirkende og uante konsekvenser for de oppvoksende generasjoner (på godt og vondt). Men la nå det ligge. Poenget til Tore er i alle tilfeller at fokuset på moren ikke handler om å kritisere moren, tvert i mot! Det handler om støtte alle mødre, og anerkjenne den smerte som ligger i å ikke kunne møte sine egne barn på grunn av de sår man selv bærer med seg, fra egen oppvekst.

(22:01) Barnet som subjekt eller objekt
Tore understreker barnets behov for å bli sett av moren. Når vi blir sett blir vi også et subjekt, men dersom vi ikke blir sett og møtt blir vi et objekt. Det betyr at barn som har måttet avspalte sider ved seg selv, og som dermed i stor grad ser på seg selv som et objekt, også vil se på andre som objekter. Det samme objektiviserende perspektivet kan også projiseres ut på naturen. Dette er jo et uhyre interessant perspektiv! Kanskje kan det forklare hvorfor menneskeheten, særlig de siste par hundre årene, på groteske måter har utnyttet naturen og skapt den miljø- og klimakrise vi står ovenfor? Tore går ikke nærmere inn på disse spørsmålene, men forklarer derimot hvordan avspaltning og traumer i mange tilfeller fører til en såkalt offer/overgriper-dynamikk. Hvis vi ikke har blitt sett ordentlig så vil det finnes et opprinnelig offer, eller en opprinnelig sorg i barnet, følelser som barnet drar med seg inn i voksenlivet. Det er denne opprinnelige smerten vi arbeider med i oppstillinger, og det er når vi kommer i kontakt med det opprinnelige offeret at vi kan bli fri fra offer/overgriper-dynamikken.

(24:25) Offer/overgriper-dynamikk
Offer/overgriper-dynamikk innebærer at når et menneske har opplevd et traume blir det fremmedgjort ovenfor seg selv. Det dannes overlevelesesmekanismer i kroppssinnet som beskytter mot de avspaltede traumedelene. Poenget er at personen ikke ønsker å bli overveldet av traumefølelsene, som stadig forsøker å presse seg på. Men denne strategien fungerer bare på kortsikt. På lengre sikt vil det føre til problemer fordi vi ikke er i kontakt med det opprinnelige offeret. Offer/overgriper-dynamikken kan dermed spille seg ut enten ved at man påfører seg selv eller andre skade. En tendens er at kvinner retter overgriperenergien mot seg selv, for eksempel gjennom selvskading og spiseforstyrrelser, mens menn i større grad retter den mot andre, for eksempel gjennom fysiske eller seksuelle overgrep.

(27:00) Barnets symbiotiske behov og “trauma of love”
Tore forklarer nærmere hva som ligger i begrepet symbiose, og referer igjen til Franz Rupperts teorier. Gjennom arbeidet med oppstillinger ble det etter hvert tydelig at bindingsteorien ikke kunne forklare godt nok det som fremkom i folks oppstillinger. Han beskrev etter hvert det han forstod som et symbiosetraume, der barnets symbiotiske behov i tidlig alder ikke hadde blitt møtt av moren. Små barn er som kjent helt hjelpesløse, og avhengig av foreldrenes kjærlighet. Dersom barnet ikke bli sett og møtt, slik det trenger, vil det ubevisst tro at det er noe galt med seg selv. Ruppert beskrev denne dynamikken videre som et “trauma of love”, der barnet resten av livet leter etter den kjærligheten som den ikke fikk som barn. Individet søker da etter denne kjærligheten, for eksempel i partner eller i egne barn, og når det gjelder barna så kan det også skje at personen overfører symbiosetraumet videre til dem. Denne situasjonen er naturligvis uholdbar for den eller de som opplever en slik overføring. Personens partner eller barn kan umulig gi den kjærligheten vedkommende hadde krav på som liten! (for mer om dette temaet se også intervjuet med den amerikanske psykologen David Richo).

(30:40) Som om tiden står stille
Tore forklarer at et traume ofte fører til at “tiden står stille” i den eller de delene av personen som er traumatisert. Den vonde situasjonen gjenskaper seg kontinuerlig og kjører i bakgrunnen, men uten at det skjer noen reell transformasjon. Traumedelene, som ofte uttrykker seg gjennom sykdommer og symptomer, roper på å bli satt fri. Poenget med systemiske oppstillinger er derfor å legge til rette for helingsprosesser hvor “tiden kan starte opp igjen”, og hvor personen etter hvert kan bli hel og integrert,  og i stand til å ta ansvar for sin egen tilværelse.

(33:00) Selve metoden 
Vi går nærmere inn på selve metoden, og tar utgangspunkt i intensjonsavklaringen som “klienten” enten har utarbeidet på forhånd, eller som presiseres gjennom dialog med den som leder oppstillingen. Intensjonen sørger først og fremst for at vi ikke går dypere inn i traumefeltet enn det vi er i stand til å romme der og da. Intensjonen setter dermed et “tak” og et “gulv” i forhold til hva som kan skje i oppstillingen. En intensjon formulers gjerne som en setning, for eksempel “Jeg vil ikke være redd lenger”. Neste steg er at den som har oppstillingen setter inn ett og ett ord på gulvet. Dette skjer ved at man velger de andre deltakerne til å representere ett ord hver. Når man blir valgt til å representere ett ord trer man ut på gulvet og stiller seg opp der det kjennes naturlig. Etter hvert vil representantene spontant bevege seg, komme med ytringer og dele informasjon om hva de kjenner i kroppen, og om hva de føler. Mye av dette skjer gjennom en naturlig interaksjon mellom representantene, den som holder intensjonen og den som leder oppstillingen. Det danner seg etter hvert et bilde, og innimellom kan den som leder oppstillingen intervenere. Oppstilleren støtter vedkommende til å forstå det som viser seg. Tore forklarer at når vi er trauamtisert mister vi også kontakten med oss selv, så det vi trenger er å komme i relasjon igjen. Da trenger vi speilingen fra andre mennesker for å kunne se og føle oss selv. Med henvisning til Rupperts teori kan vi si at psykens overlevelsesdeler, traumedeler og sunne deler, viser seg for oss gjennom representantene, og de speiler hvordan vi egentlig har det, og viser hva vi må forholde oss til og integrere dersom vi skal bli hele.

(39:30) Representantenes rolle i oppstillingen
Jeg forsøker å sette noen ord på hvordan det oppleves å være representant i en annens oppstilling, og beskriver to forskjellige opplevelser jeg hadde på kurset til Tore. I noen av oppstillingene kunne jeg tre ut på gulvet og ganske umiddelbart få en impuls om å gjøre eller si noe bestemt. Det gav ingen mening for meg, og jeg visste heller ikke hvor impulsen kom fra. Det kunne for eksempel fortone seg som å tre ut på gulvet, begynne å spinne rundt, bevege seg hvileløst omring, flakke med blikket etc. I denne type representasjoner var det som regel lite eller ingen følelser, bare spontane bevegelser og ytringer, og i ettertid har det slått meg at det var som om disse impulsene kom til meg “utenfra” eller “ovenfra”. I flere av de andre oppstillingene følte jeg derimot et umiddelbart behov for å dvele i kontakten med den som hadde oppstillingen. Gjennom kontakten ville det etter hvert fremkomme noen bestemte følelser eller kroppsfornemmelser. Jeg kunne som eksempel kjenne frykt, sorg eller sinne, og det kunne forme seg en impuls om å sette seg ned på gulvet. Plutselig kunne jeg føle meg som et lite barn som gjemte seg fra noe truende. Disse representantopplevelsene bar preg av å komme mer “nedenfra” og “innenfra”. Tore påpeker at det er vanskelig å forklare hva som akkurat skjer, men på ett eller et annet nivå så er man i kontakt med personen som har oppstillingen, i begge tilfeller, og ved hjelp av speilnevroner, som en mulig forklaring, får man tak på følser eller noe inni den andre personen, og dette “noe” spiller seg dermed ut i den eller de som representerer. Med henvisning til mine to eksempler antyder Tore at det første kan være et bilde på en persons overlevelsesdeler, ettersom det ikke viser seg noen direkte følekontakt, eller retning, mens det andre eksemplet er tettere på personens kjerne, ettersom det er mer følelser og en annen dybde i det som utspiller seg.

(43:11) Et ytre bilde på vår indre tilstand
Det skjer mye mellom de forskjellige representantene og mellom representantene og den som har oppstillingen. Jeg beskriver hvordan jeg kunne oppleve at føleser og impulser kom og gikk i respons til hva de andre representantene sa eller gjorde. Det hadde også stor innvirkning hva oppstilleren selv sa eller gjorde, etter hvert som vedkommende trådte inn i sin egen prosess og begynte å interagere med representasjonene. Tore forklarer videre at vi får brettet ut på gulvet det som er inni personen. I stedet for å kun sitte å snakke om problemet, eller komme med teorier om hva som har skjedd, og om hva personen kanskje burde gjøre, så viser det seg et bilde umiddelbart som man sammen kan forholde seg til. Den som leder oppstillingen er en slags medvandrer på den veien som da viser seg gjennom oppstillingen. Tore går mer i dybden på hvordan disse prosessene utfolder seg og hvilken rolle tillit spiller i prosessen.

(48:17) Mennesker vil heling, men trenger støtte
Slik jeg forstår det, basert på mitt eget menneskesyn, så vil både mennesker og sosiale systemer bevege seg i en sunn retning dersom de får tid, rom og anledning. Tore sier seg enig, for det er neppe slik at mennesker ønsker å være i en offer/overgriper-dynamikk. Samtidig trenger vi støtten fra andre for å komme løs, og vi trenger støtten fra andre som har gått veien før oss.

(49:13) Må vi gjenoppleve traumet for å bli fri? 
Er det slik at vi må gjenoppleve traumet for å virkelig kunne bli fri? Hvor nært det opprinnelige såret må vi gå, for eksempel ved hjelp av en oppstilling, før vi virkelig kan bli fristilt? Tore forklarer at vi må være villig til å gå inn i de vonde følelsene, og det vil med nødvendighet være krevende. Samtidig har vi helt andre ressurser i dag, som voksenpersoner, ressurser vi ikka hadde tilgjengelig som barn da det opprinnelige traumet oppstod. Dette gjør det lettere å håndtere og vi kan i større grad tolerere og integrere det vonde som skjedde. I denne sammenhengen er det også viktig at man finner et trygt sted, personer og miljøer man har tillitt til, når man først skal tre frem med sine opprinnelige sår. Det er uhyre viktig at man ikke opplever nye ydmykelser i det man åpner opp for sine egne traumeerfaringer.

(51:15) Verdien av trygt miljø og tillitt til den som leder oppstillingen
Tore forklarer at det er den som skal lede oppstillingene som er ansvarlig for at det skapes et trygt og godt klima i gruppen. Alle må intuitivt kjenne at her kan de tre frem med det innerste og verste de bærer på, og at de andre vil møte dette med aksept og forståelse. I utgangspunktet ønsker jo de fleste mennesker å komme i kontakt med andre, dele sine livserfaringer og møte hverandre, også i det som er vondt og vanskelig. Men dette kan kun skje dersom den som leder prosessen ikke selv er i en offer/overgriper-dynamikk. Av denne grunn er det viktig for Tore at han kontinuerlig arbeider med sine egne traumer. Tore går nærmere inn på hva som skjer med ham når han leder oppstillinger. Det finnes mye teori og bakgrunnsforståelse for arbeiet, men når er person skal i gang med en oppstilling er Tore nødt til å forholde seg til dette mennesket som noe unikt. Han må være både ydmyk og bestemt, og på en slik måte den andre føler at han holder situasjonen og tar ansvar for det som skjer.

(55:50) Empati og evne til innlevelse i andres livssituasjon 
Jeg påpeker at oppstillingsmetoden også er en vei til empati, ettersom man helt konkret lever seg inn i andre menneskers liv og personlighet. I løpet av helgen gikk vi gjennom 16 oppstillinger, og det var flere av oss som kommenterte til slutt at det var veldig sterkt og få være vitne til de andres prosesser. Tore påpeker at vi mennesker egentlig er ganske enkle, og ganske like. Det er derfor naturlig at vi kjenner oss igjen i andres livssituasjoner. Som barn hadde vi alle behov for å bli sett, møtt og forstått, og dersom disse behovene ikke ble tilfredstilt er det naturlig at dette skaper en lidelse, en smerte de fleste kan kjenne seg igjen i. Sårene er selvfølgelig litt forskjellige, avhengig av familiesystemet, og de spesifikke livsomstendighetene, men smerten er den samme!

(57:30) Tores egen utviklingsprosess
Avslutningsvis forteller Tore litt om det kontinuerlige utviklingsarbeidet som skjer med oppstillingsmetoden, en prosess som er sunn og spennende, men også krevende for den eller de som arbeider med feltet. Når metoden stadig endrer seg kan det være krevende å gi slipp på sine egne overbevisninger, men Tore understreker at for ham er det viktigste at han gjør en god jobb for de som kommer til ham, og da må man være villig til utvikle sin egen praksis. Tore deler også med lytterne de forskjellige tjenestene han tilbyr, deriblant kveldssamlinger, helgekurs og flere utdannelser. Du finner mer informasjon på nettsiden til Tore.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Tore Kval

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) er utdannet lærer gjennom NTNU og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) has a teaching qualification from the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Fra NRK: (13.04.15) “Krigserfaringer og traumer etter opphold i konsentrasjonsleire kan kanskje overføres genetisk. Noen kan være bærere av tidligere generasjoners krigserfaringer gitt som biologisk arv, viser ny forskning som Falstadsenteret nå studerer.”
    http://www.nrk.no/trondelag/krigstraumer-kan-ga-i-arv-1.12306905

    Her har vi med andre ord et biologisk perspektiv på fenomenet traumeoverføring. Slik jeg forstår det vil fenomenet traumeoverføring vise seg i “fire kvadranter” (se modell under), der de psykologiske, biologiske, kulturelle og systemiske forholdene spiller inn – samtidig. Disse fire kvadrantene fremkommer og spiller inn i hverandre på unike måter, men ikke isolert, mer som “4 sider av samme mynt”, hvis man kan si det slik. Det blir jo fort til at man tenker enten-eller, men for meg blir det avgjørende å forstå det indre og det ytre, og det individuelle og kollektive, i sammenheng (jf. Ken Wilber og den integrale diskursen).

  • James Arnfinsen

    Fra NRK: (13.04.15) “Krigserfaringer og traumer etter opphold i konsentrasjonsleire kan kanskje overføres genetisk. Noen kan være bærere av tidligere generasjoners krigserfaringer gitt som biologisk arv, viser ny forskning som Falstadsenteret nå studerer.”
    http://www.nrk.no/trondelag/krigstraumer-kan-ga-i-arv-1.12306905

    Her har vi med andre ord et biologisk perspektiv på fenomenet traumeoverføring. Slik jeg forstår det vil fenomenet traumeoverføring vise seg i “fire kvadranter” (se modell under), der de psykologiske, biologiske, kulturelle og systemiske forholdene spiller inn – samtidig. Disse fire kvadrantene fremkommer og spiller inn i hverandre på unike måter, men ikke isolert, mer som “4 sider av samme mynt”, hvis man kan si det slik. Det blir jo fort til at man tenker enten-eller, men for meg blir det avgjørende å forstå det indre og det ytre, og det individuelle og kollektive, i sammenheng (jf. Ken Wilber og den integrale diskursen).

  • James Arnfinsen

    Fra NRK: (13.04.15) “Krigserfaringer og traumer etter opphold i konsentrasjonsleire kan kanskje overføres genetisk. Noen kan være bærere av tidligere generasjoners krigserfaringer gitt som biologisk arv, viser ny forskning som Falstadsenteret nå studerer.”

    http://www.nrk.no/trondelag/krigstraumer-kan-ga-i-arv-1.12306905

    Her har vi med andre ord et biologisk/genetisk perspektiv på fenomenet traumeoverføring. Slik jeg forstår det vil fenomenet traumeoverføring vise seg i “fire kvadranter” (se modell under), der de psykologiske, biologiske, kulturelle og systemiske forholdene spiller inn – samtidig. Disse fire kvadrantene fremkommer og spiller inn i hverandre på unike måter, men ikke isolert, mer som “4 sider av samme mynt”, hvis man kan si det slik. Det blir jo fort til at man tenker enten-eller, men for meg blir det avgjørende å forstå det indre og det ytre, og det individuelle og kollektive, i sammenheng (jf. Ken Wilber og den integrale diskursen).

  • James Arnfinsen

    Her er en video om systemiske oppstillinger slik det praktiseres av Dhanyo Thommensen, som jeg kjenner fra Danmark: https://www.youtube.com/watch?v=ztFaGKzXY3A

  • James Arnfinsen

    Her er en artikel om viktigheten av å “gå ned i tempo” – for eksempel når man skal jobbe med traumer eller situasjoner som frembringer mye føleser. http://www.new-synapse.com/aps/wordpress/?p=1842