Episode 114: Retreatpraksis og mindfulness – kunsten å virkelig la mudderet falle til ro

Michael de VibeI denne episoden har jeg gleden av å samtale med seniorrådgiver ved Nasjonalt Kunnskapssenter Michael de Vibe. Han er utdannet allmennlege med videreutdanning og praksis innenfor systemisk familieterapi. Han har blant annet utviklet og forsket på metoder for oppmerksomhetstrening og stressmestring (mindfulness), og i 2014 disputerte han med en avhandling som så på effekten av oppmerksomhetstrening for medisin og psykologistudenter. Michael har vært gjest her på Levevei™ to ganger tidligere og det er som vanlig svært fornøyelig å ha ham tilbake som samtalepartner. Denne gangen utforsker vi mindfulness i sammenheng med retreatpraksis. Hva bør vi tenke på dersom vi ønsker å intensivere det indre arbeidet, for eksempel gjennom å sitte i stillhet over lengre tidsrom, enten vi gjør dette alene eller sammen med andre? Vi utforsker temaet med bakgrunn i vår egen erfaring, og da i sær Michaels erfaring fra egne retretter og de han har vært med å lede. Vi gjør oppmerksom på at lydkvaliteten ikke er helt optimal, men det er fint mulig å høre hva som blir sagt. I alle tilfeller kan du lese en oppsummering av samtalen under. Del gjerne denne ressursen med andre og dersom du har noen egne tanker du vil dele så er det bare å benytte kommentarfeltet under. God fornøyelse!

(04:00) Fra “plasternivå” til personlig utvikling
Innledningsvis ber jeg Michael gi meg og lytterne en liten stemningsrapport fra det som rører seg i det norske mindfulnessfeltet. Han mener å se en positiv utvikling og kanskje særlig fordi det nå også kommer kritiske røster som stiller spørsmålstegn ved enkelte aspekter ved det vi kan kalle en mindfulnessbevegelse. Han beskriver den perioden vi nå er inne i som en slags “honeymoon”, der vi fremdeles er inne i en slags kollektiv begeistring for mindfulness, litt på samme måte mange får når de selv begynner å utforske oppmerksomt nærvær for første gang. Da oppstår ofte tilstander av ro og avspenning som naturligvis er positivt og motiverende for den som praktiserer. Samtidig beskriver han denne fasen som “plasternivået” av mindfulnesspraksis, eller som et slags friminutt fra alt det stresset og den uroen som mange går og bærer på. Men det endrer ikke nødvendigvis på de underliggende årsakene, slik som personlighetsmønsteret vårt og de automatiserte atferdsmønstrene som vi har opparbeidet gjennom hele livet. Dersom man nå ønsker å fortsette mindfulnesspraksisen så innebærer dette nettopp å bli oppmerksom på disse mønstrene. Her gjelder det videre å bli oppmerksom på de tanker, følelser og handlinger som oppstår i møte med mennesker og verden, og ikke minst i møte med de dypere lagene av oss selv. Videre beskriver han det som å bli oppmerksom på sine egne “blinde flekker”, et arbeid som tross alt kan være ganske utfordrende. Mindfulness representerer i denne sammenhengen en inngang til dette arbeidet, hvor vi da beveger oss fra “plasternivå” til det vi kan omtale som et personlig utviklingsnivå. En slik prosess vil kreve både mot og innsats fra den enkelte – gjerne over mange år!

(11:40) Å begi seg ut på dypere vann
Jeg reflekterer tilbake med en metafor der jeg sammenlikner det å fordype seg i praksis med å snorkle. Først plasker man rundt i overflaten og det oppleves for de fleste som veldig spennende. Men etterhvert kommer det kanskje en impuls om å ville dykke dypere og da oppdager man for det første at det finnes flere sjikt i vannet, lag med kaldere vann og det blir samtidig mer krevende å forbli under vann. Med jevne mellomrom må man naturligvis til overflaten for å trekke pusten. Michael spiller videre på denne metaforen og påpeker at når man dukker under vann så vil man ofte møte en uro i seg selv. Hvis man går ned i det mørke og ukjente så kommer kanskje spørsmålet: hva er det der nede? Her vil mange velge å vende seg bort, men dersom man velger å gå i møte med det som ligger der så kan det åpne seg og skape en mulighet for transformasjon. Michael henviser til en bok han nylig har lest, nemlig Kampen mot uroen – menn ser på seg selvskrevet av Caspar Seip og Bernard Bøhmer. Erfaringene til forfatterne, og erfaringene til de mannsgruppene som de har ledet i mange år, er at når man velger å vende seg mot uroen så oppdager man nettopp de mønstrene og automatiserte vanene man bærer på, vaner som kanskje beskytter mot det som skaper uro, enten det er noe i en selv eller noe som oppstår i relasjon til andre. Poenget er selvfølgelig at dersom man blir ved og arbeider seg gjennom disse mønstrene kan man også bli fri fra dem. Skal dette lykkes må man nok belage seg på å bruke noe mer tid på det personlige arbeidet, for eksempel gjennom å sette av en uke til fordypelse og indre praksis.

Hva er motivasjonen til å sette seg i retreat, og hvordan forholde vi oss til oss selv (på retreat) og til alt som fyller livet når vi kommer tilbake? Illustrasjon: James 2015

Hva er motivasjonen til å sette seg i retreat og hvordan forholder vi oss til oss selv (på retreat) og til alt som fyller livet når vi kommer tilbake? Mindful illustrasjon: James 2015

(20:00) Hva er motivasjonen til å sitte i retreat? 
Vi går videre og dreier samtalen inn på retreatpraksis som for eksempel kan innebære å sette av en uke til å fordype seg i de meditative øvelsesformene man måtte være kjent med. I de miljøene som jeg vanker i er det normalt å sitte enda lengre perioder, for eksempel en, to og tre månender. Enkelte har også sittet et halvt år og noen veldig få har satt av et helt år til meditativ fordypelse! Et viktig innledene spørsmål for meg blir da følgende: hva er motivasjonen for å sette av såpass med tid til indre fordypelse og ens personlige utvikling? Michael poengterer at for ham har nok lidelse vært en av de viktigste motivasjonene og sånn tror han det er for mange. Vi opplever et trykk, eller et ubehag på bakgrunn av den lidelsen vi bærer på, og dette trykket kan bli til en impuls om å gjøre noe med det. Ubehaget er i så måte en fantastisk alliert – en slags veiveiser!

(23:45) Fra diskrepansanalyse til en mer intuitiv innfallsvinkel
Dersom man kun tenker på problemene sine så er dette neppe en fruktbar strategi ettersom det rett og slett kan forsterke problemene. Her henviser han til den kognitive terapeuten John D. Teasdale (forfatter av den kjente boken The Mindful Way through Depression), som forklarer at vår kognisjon arbeider etter det som kalles diskrepansanalyse. Hvis man for eksempel tenker “jeg har det ikke behagelig” så vil man sammenlikne dette med “jammen, jeg skal jo ha det behagelig, før hadde jeg jo det behagelig…”. Altså, ved å hele tiden sammenlikne det man vil, med det man kjenner her og nå, så forsterkes (diskrepansen) mellom det man kjenner og det man vil. Men hvis vi evner å nærme oss erfaringen mer direkte, uten å nødvendigvis tenke så mye på selve erfaringen og uten å vurdere, så representerer dette en helt annen inngang til seg selv, en inngang som også kan åpne til mer intuitive innsikter og forståelser. I denne sammenheng kan det også være fruktbart med støtte fra andre og denne støtten kan også finne sted når man sitter i retreat (selv om man ikke nødvendigvis snakker sammen). Å sitte sammen, vel vitende om at alle sitter med sitt, kan være støtte nok i seg selv, det kan gjøre det enklere å forholde seg til sin egen lidelse.

(27:30) Hjertet og kropp må være med på reisen
Jeg påpeker at for meg er det viktig at motivasjonen til å sette seg i retreat, samt holdningen man med fordel bringer med seg inn i retreatet, først og fremst er støttet av hjertet, og at det kanskje ikke er så viktig med intellektet? Michael sier seg enig og henviser igjen til Teasdale som omtaler en mer helhetlig tilgang til praksis. Han påpeker at vi trenger begge deler, både vårt intellekt og hjertefølelsen, men hvis vi kun er i det kognitive så løser vi ingen problemer! Vi må møte erfaringene og følelsene våre der de faktisk uttrykker seg, nemlig i kroppen.

(29:45) Å sitte alene eller sitte sammen?
Med tanke på den mulige støtten man kan oppleve fra andre spør jeg Michael hva han anbefaler med tanke på å sitte alene eller i gruppe. Hvordan kan man legge opp et retreat på en trygg og god måte, både for seg selv og for andre som man eventuelt har ansvar for (hvis man skal lede et retreat)? Det viktigste er at det finnes noen tilgjengelig som kan gi veiledning dersom man kjører seg fast, eller det dukker opp noen særlige behov. Dette gjelder både når man sitter alene eller sammen med andre. Dette er spesielt viktig de første gangene man sitter i retreat. Poenget er at det er viktig at man med jevne mellomrom får satt ord på sin egen prosess slik at man også kan få speiling fra de som har mer erfaring enn en selv. På lengre sikt vil det kanskje bli naturlig å sitte mer alene, samtidig skal man ikke undervurdere den støtten som ligger i en gruppe (for eksempel i forbindelse med stille-retreat).

(33:55) Typiske retreatmønster
Michael beskriver noen typiske mønster man med fordel kan kjenne til, særlig i starten av et retreat. Det er helt normalt å oppleve rastløshet, indre uro, mentalt støy og forskjellige former for kroppslig ubehag. Det vil ta tid før folk lander, men etter noen dager ville denne uroen som regel forsvinne. Michael henviser til et kjent bilde der man ser for seg et glass vann med finkornet sand i. Hvis vannet ristes blir vannet også grumsete, men hvis vi lar glasset stå i ro vil sanden etter hvert falle til bunden. På samme måte vil sinnet bli klart dersom vi begrenser indre og ytre stimuli (tenking, tv, telefon, internett etc.).

(36:50) Positive effekter av å sitte i retreat (?)
Så hva er noen av de positive effektene ved å sitte i retreat? Michael påpeker først og fremst at vi skal unnlate å jage etter de positive opplevelsene. Da vil de mest sannsynlig ikke vise seg heller! Det handler om å ikke investere for mye i å skulle oppnå et bestemt utbytte. Det handler mer om å tillate at noe kan skje. Her vil de fleste oppleve et slags paradoks fordi man skal tross alt ha en klar intensjon og anstrenge seg i å øve på det å være nærværende, men man skal heller ikke presse på for hardt. Det handler kanskje om å finne den rette balansen mellom vilje og overgivelse? Men i alle tilfeller, å sitte i retreat vil gjøre det enklere for den som praktiserer å gjenkjenne nærværet. Man blir også i stand til å romme og ta i mot både det som er vanskelig og det som er gledelig. Michael beskriver det som at paletten blir mer tilgjengelig, og da både de mørke og de lyse fargene.

(43:05) En god retreatdesign – husk kroppen! 
Hvordan kan man bygge opp et retreat slik at det preges av edruelighet og blir en god opplevelse for den enkelte? Michael påpeker først at det å sitte i retreat er en unaturlig situasjon for langt de fleste. Å sitte 6-7 timer hver dag i øvelse kan være veldig krevende. Derfor er det viktig å legge opp et program hvor hver enkelt kan ivareta sine egne grenser. Det er også viktig å ta hensyn til kroppen, for eksempel ved å bringe inn fysiske øvelser. Og kanskje det viktigste – det hele må ikke blir for alvorlig! Blir det streven og gjøren så mister vi tross alt væren. Her må vi hjelpe hverandre til hele tiden å gi slipp og se det hele med et lekent blikk. Et kjennetegn blant de som har vandret på denne veien over lang tid er nettopp evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig. Alminnelighet er stikkordet! Som en respons til dette temaet forteller jeg om en opplevelse jeg hadde da jeg var i Nepal og møtte en tibetaner som hadde sittet i et klassisk 3 års retreat. Han ville ikke si så mye om det og beskrev det hele på samme måte vi ville beskrevet en ferietur eller en hvilken somhelst annen opplevelse. Det gjorde inntrykk på meg!

(49:50) Fra retreat og tilbake til hverdagen
En annen problemstilling som gjerne dukker opp i sammenheng med retreatpraksis er overgangen fra retreatet og tilbake til hverdagen. For meg kan det ofte bli overveldende og utfordrende. Jeg blir rett og slett mer sårbar og emosjonell, på godt og vondt, men etter hvert så slipes det av og jeg går tilbake til en mer “normal” værenstilstand. Michael kommenterer at i løpet av retreatet vil man gradvis blir mer oppmerksom på kropp, følelser og tanker, man opparbeider en større sensitivitet til alt som rører seg i kroppssinnet. Samtidig er man skjermet fra det ytre. Kanskje er det derfor overgangen blir så stor når man beveger seg inn i hverdagens bombardement? Her kommer Michael med et godt råd: husk at når du kommer tilbake fra retreat vil alt være som før! Forventningen man kanskje bringer med seg – om at nå skal det bli annerledes – kan man kanskje med fordel la ligge. Det som eventuelt har endret seg det har jo skjedd i den som har sittet i retreat. Her ligger det også en mulighet for å møte verden på en ny måte, men igjen, vi skal være klar over at personlighetsmønstrene våre ikke forsvinner etter en uke eller to. Vi fortsetter å møte virkeligheten med de samme mentale modellene som før, om enn litt mer bevisst. Og dette er kanskje det viktigste, at man igjen og igjen øver seg i å møte seg selv og verden med aksept. Michael forteller videre om utfordringene han opplevde da han kom hjem etter 3 måneder i retreat og om hvordan han måtte tilpasse seg til både familie og arbeid.

(1:00:00) Koblinger mellom personlig praksis og samfunnsengasjement
Et annet viktig tema er koblingene mellom ens personlige praksis og det engasjementet man har ut i verden.Selv er jeg overbevist om at det ikke er snakk om en motsetning mellom samfunnsengasjement og personlig fordypelse. En av intensjonene med Levevei™-prosjektet er nettopp å utforske koblingene mellom det personlige, det relasjonelle og det samfunnsmessige. Årets mindfullnesskonferanse i regi av Norsk Forening for Oppmerksomt Nærvær, en organisasjon som Michael forøvrig har vært med å bygge opp, har nettopp disse koblingene som overordnet tema. Michaels utgangspunkt er at introspeksjon og meditasjon kan brukes på en slik måte at man fjerner seg fra verden. Derfor mener han det er viktig at mindfulness, som praksisform og bevissthetsmessig innstilling, etter hvert tar opp i seg øvelse i empati. I flere av de buddhistiske tradisjonene som mindfulnessbevegelsen har hentet inspirasjon fra, er nettopp det etiske en integrert del av treningen. Det er faktisk forstått som en forutsetning for praksis og den grunnleggende forståelsen bygger på en erkjennelse av at vi alle er forbundet i en større helhet. Michael påpeker at det opprinnelige ordet for mindfulness inkluderer både “heart” og “mind”. I samme åndedrag kan det nevnes at mindfulnesskonferansen i 2016 nettopp er viet empati og medfølelse som tema.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Michael de Vibe
Trening i nærvær for medisin- og psykologistudenter, Michaels doktorgradsavhandling
Still retreat i regi av NFON, 28.-30.05.2015

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.