Episode 113: Mindfulness, Teori U og stadier i bevissthetens fordypelse

karstenI denne episoden har jeg gleden av å samtale med idéhistoriker, psykoterapeut og mindfulnessinstruktør Karsten Skipper fra Danmark. Vi har blitt godt kjent de siste årene i forbindelse med at vi begge er engasjert som kursassistenter på en tverrfaglig lederutdannelse som heter Sustainable Co-Creation – Practicing Presencing. Utdannelsen er i regi av Michael Stubberup, Steen Hildebrandt, Arawana Hayashi og Otto Scharmer. Karsten har forøvrig vært gjest tidligere i forbindelse med at jeg intervjuet både ham og hans norske kone Torunn Schei tilbake i 2011. Karsten var også med da vi intervjuet Susanne Cook-Greuter som er et av de største navnene innenfor voksenutviklingsfeltet og samtidig et sentralt navn innenfor den integrale bevegelsen. Og nettopp Integral Teori og perspektivene til den amerikanske filosofen Ken Wilber står sentralt i Karstens arbeid. Han skrev en hovedfagsoppgave om temaet og er stadig opptatt av en helhetlig og integral tilnærming til mindfulness, selvutvikling og terapeutisk arbeid. Et annet felt vi begge er opptatt av er Teori U, jf. arbeidet til Otto Scharmer og utdannelsen vi går på, og i samtalen forsøker vi derfor å belyse noen mulige koblinger mellom Integral Teori, Teori U, mindfulness og meditativ fordypelse.

Karsten skal forøvrig holde et introduksjonskurs i mindfullness i Trondheim 7.-8. mars ved Zenit Yogasenter, men i mellomtiden kan du lytte til samtalen vår og ta del i en liten guidet oppmerksomhetssøvelse ledet av Karsten. Under følger en grundig oppsummering av hva vi snakket om, og husk at du kan gjerne dele dine egne tanker og refleksjoner i kommentarfeltet under. Det er også hyggelig om du deler denne ressursen med andre som kunne være interessert.

(06:15) Et integralt perspektiv – fra deler til helheter
Karsten starter med å fortelle litt om sin egen bakgrunn og understreker viktigheten av å kunne integrere forskjellige synsvinkler på utvikling. Problemet er at tilgangen til informasjon og kunnskap fort kan bli støy. I stedet for helheter får vi kun “bunker” med informasjon, enkeltstående kunnskapsbiter som fokuserer på delene. Det er nettopp her arbeidet til Ken Wilber har vært avgjørende ettersom han forsøker å se forskjellige perspektiver i sammenheng og med et overblikk som gjør det mulig å anerkjenne høyst forskjellige perspektiver på mennesket, samfunnet og virkeligheten som sådan. Karstens virksomhet gjennom Integrativ Vejledning er i så måte et forsøk på å konkretisere og praktisere teorien som ligger i den integrale tilnærming. Karsten bor forøvrig på Vækstcenteret i Nørre Snede og er utdannet innenfor psykoterapi og Process Work, og har i tillegg mange års trening i mindfulness og andre meditasjonsformer.

(09:25) Kobling mellom indre og ytre arbeid
Vi kommer inn på det vi beskriver som en “rød tråd” mellom det indre og det ytre arbeidet. Vi mener bestemt at den personlige øvelsen i mindfulness er viktig for kvaliteten i våre relasjoner, og at det dypest sett har en innvirkning på samfunnsutvikling generelt (et tema vi berører senere i samtalen også). I den forbindelse kan det nevnes at høstens mindfulnesskonferanse i Oslo 12.-14. november, i regi av Norsk Forening for Oppmerksomt Nærvær, har nettopp koblinger mellom personlig praksis og samfunnsengasjement som overordnet tema (mer info kommer på nfon.no).

(10:35) Karsten instruerer en enkel oppmerksomhetsøvelse
Før vi går videre lar jeg Karsten guide både meg og lytterne gjennom en enkel mindfulnessøvelse der vi fokuserer på pusten slik den sanses i magen, og etter øvelsen melder jeg tilbake noe av det som skjedde i meg underveis i øvelsen. Vi bruker disse “dataene” videre i samtalen og jeg peker blant annet på hvordan øvelsen bidro til å bringe meg mer ned i kroppen. Jeg identifiserte også en slags “kamp om oppmerksomhet”, der kroppsfornemmelser, tanker og metarefleksjoner stadig kjempet om å få være i sentrum av oppmerksomheten, og i forlengelse av dette, den tydelige forskjellen mellom en sanseerfaring – i sin rene form – og de lag med vurderinger og tanker som kan komme flygende og som delvis kamuflerer eller “forstyrrer” nuets mer fysiske og sanselige fremtoning. Jeg identifiserte også den stadige impulsen om å vende tilbake til pusten etter hvert som sinnet løp av sted, og mine stadige forsøk på å akseptere sinnets dans, akkurat slik det fremtonet seg øyeblikk til øyeblikk. Mot slutten kunne jeg også merke et lite “slipp” med et påfølgende skifte i oppmerksomhetskvalitet.

(23:10) Noen refleksjoner rundt øvelsen – om å forbinde seg til nuet
Karsten deler noen kommentarer og peker på hvordan en øvelse som den over tydeliggjør hvor mye som faktisk foregår i sinnet. Man blir jo bedt om å ikke gjøre noe særlig, men allikevel fylles kropps-sinnet av alle mulige sanseerfaringer, tanker og følelser, og nettopp derfor kan oppmerksomhetsøvelser oppleves som en kamp i starten. Han påpeker også at når man praktiserer mindfulness så øker man berøringsflaten til nuet, for eksempel gjennom at kroppen bringes mer inn i bevisstheten. Han påpeker også at mye av det som til vanlig kjører på autopilot blir gjort til gjenstand for refleksjon, og slik sett åpner mindfulness også for en større frihet. Karsten beskriver det hele med å henvise til en såkalt “time capsule” for å klargjøre den direkte forbindelse som oppstår mellom de gangene man er fullstending til stedet i nuet. Hvert “nu” har en forbindelse med alle andre ganger man var tilstedet i nuet, på samme måte som det er en forbindelse mellom det øyeblikk en tidskapsel graves ned (for eksempel i 1744) og det øyeblikket den graves opp i 2014. De to øyeblikk har en naturlig forbindelse som også skaper en sammenheng og mening for den eller de som oppelever noe slikt. Ett problem i dag er at mange opplever livet som fragmentert, og i så måte kan tilstedeværelse i nuet bidra til å skape en større sammenheng og mening for mange.

(28:43) Nærvær og tilstedeværelse – vi kan det allerede!
Videre stiller jeg Karsten følgende spørsmål: er det slik at vi bør trene mindfulness og øke vår evne til å være tilstede i nuet før vi begir oss ut på alle mulige prosjekter der vi forsøker å gjøre noe med enten våre relasjoner eller samfunnet forøvrig? Hvilken rolle spiller det at et individ har evnen til fordypelse og en økt tilgang til nuet? Karsten kommer med en viktig presisering angående mindfulnessinntillingen, eller evnen til å være nærværende, ettersom det strengt tatt ikke er noe som skal læres. Vi kan det allerede! Vi er faktisk født med denne evnen så selve treningen handler mer om å avlære tendensen til å stadig velge bort nærværet. Men her ligger jo også et paradoks for man skal også trene på denne innstillingen. Karsten bruker begrepet “å kultivere” og forklarer hvordan vi kan skape gode vekstvilkår for nærværet. Han understreker verdien av en daglig praksis slik at mindfulness kan bli en følgesvenn gjennom hele livet.

(33:10) Sinnets evolusjonære vaner vs. våkenhet og hvile
Vi går videre og ser på koblingene mellom det individuelle nærværet og hva som skjer når vi går i kontakt med andre mennesker. Karsten utdyper hvordan kompleksiteten øker og trekker frem noen innleirede tendenser som vi bringer med oss fra vår evolusjonære historie. Vi er i bunn og grunn sosiale dyr som i årtusener har levd sammen i små grupper. Vår eksistens var (og er fortsatt) avhengig av evnen til å kunne lese og avkode alle de sosiale signaler som gjør seg gjeldene mellom mennesker. Disse prosessene skjer hele tiden og de skjer fullstendig automatisk. Vi scanner omgivelsene og vurderer fortløpende om personer og situasjoner er trygge eller uttrygge. Pågrunn av dette trenger vi et personlig “rom” der vi kan finjustere og oppdage våre reaksjonsmønstre, og gjennom dette, oppdage muligheten for det Karsten beskriver som en magisk blanding mellom hvile og våkenhet. Karsten forklarer hva han mener med dette begrepsparret og sammenlikner det med når en ungdom sitter og spiller et skytespill på data. Da er han eller hun fullstendig våken, men det er samtidig en mangel på hvile. Når vi sover er vi naturligvis i en hvilende tilstand, så dette kjenner vi, men da er det også et fravær av våkenhet! Så denne kombinasjonen mellom våkenhet og hvile er ikke så vanlig, men noe som kan oppdages gjennom den meditative fordypelsen (se forøvrig mitt intervju med Jan Nevelius for mer om dette temaet: Våken hvile – en vei til nærvær, avspenning og empati).

(39:30) Mindfulness som springbrett til videre fordypelse
Jeg reiser et annet spørsmål som jeg knytter an til min egen opplevelse av fordypelse i praksis (om enn sporadisk og kortvarig). I starten, da jeg ble kjent med mindfulness, forstod jeg det hele primært som en enkel tilstandsendring, og at det dypest sett bare handlet om å være nærværende og oppmerksom til øyeblikkets utfoldelse på en ikkedømmende måte. I min forståelse var det kun snakk om to tilgjengelige og grunnleggende værenstilstander; enten så er man fraværende og ubevisst, og har kanskje en dømmende holdning til seg selv og sinnets innhold, eller man er nærværende, bevisst og fylt av en slags rommende aksept. Etter hvert har jeg oppdaget at det synes å være flere trinn eller sjikt i bevissthetens fremtoning og min opplevelse er at den grunnleggende mindfulnesspraksisen kan åpne opp til mer dybde og et mer utvidet bevissthetsperspektiv enn hva jeg først var klar over. Karsten responderer først med en idéhistorisk betraktning, for det er interessant at først nå, hele 2500 år etter at de buddhistiske meditasjonsformene ble utviklet, at det oppstår stor interesse for temaet også i Vesten. En mulig forklaring kan være at interessen for væren har måtte vike i en kulturtradisjon som i langt større grad har prioritert gjøren. I forlengelse av dette skillet er det også naturlig at vi (altså mennesker som har vokst opp i en vestlig og moderne kulturtradisjon) har et mye rikere språk for det som omhandler det ytre og det prestasjonsorienterte. Men vi skal samtidig være klar over at det finnes noen uhyre detaljerte og innholdsrike innformasjons- og erfaringsbanker hva gjelder væren og det som omhandler bevissthetens natur, utfoldelse og utviklingspotensiale. Faktisk er det slik at mange av verdens visdomstradisjoner (tildels også i Vesten) har kartlagt bevissthetens ulike fasetter og mekanismer så detaljert og presist at det nå foregår svært fruktbare utvekslinger mellom vitenskapelige miljøer og representanter for de praksismiljøer som fremdeles holder liv i den meditative og kontemplative innsikten (se for eksempel Mind & Life Institute for mer om dette temaet).

(48:15) Tre grunnleggende bevissthetsnivåer
Og kanskje er det nettopp her Teori U, Integral Teori og andre mer moderne tradisjoner kan bidra til å allmenngjøre et språk som omhandler væren og det mer kvalitative, for eksempel det å kunne identifisere og beskrive tilstandsendringer og kvalitiative skift i det relasjonelle rommet som oppstår mellom mennesker, for eksempel i et møte, eller når man sitter på puten og passer sitt eget sinn og lytter til hjertet. Karsten henviser først til Ken Wilbers viktige presisering mellom Det Grove, Det Subtile og Det Kausale bevissthetsnivået, tre begreper som også korresponderer til de tre nivåene i U-teorien, nemlig Open Mind, Open Heart og Open Will. Karsten henviser også til sine primære undervisere ved Vækstcenteret, nemlig Jes Bertelsen og Jens Erik (Satyarthi) Risom, som omtaler tre mer eller mindre korresponderende nivåer som henholdsvis Det Almindelige Sinn, Neutral Iaktagelse og Valgløs Oppmerksomhet. En fjerde tradisjon Karsten trekker inn er Process Work der man også beskriver tre tilsvarende nivå som Konsensusverden, Dreamlands og The Dreaming. I modellen under har Karsten forsøkt å antyde sammenhengen mellom disse fire begrepsunivers og det er ikke tilfeldig hvor begrepene er plassert i forhold til hverandre. Vi ser at korrespondansen ikke er 100% og at overgangen fra det ene til det andre kan være noe flytende. Vi gjør også oppmerksom på at dette er “work in progress”, og at modellen kun antyder noen mulige sammenhenger, uavhengig av hva de respektive teoretikere måtte mene om temaet. Nå skal det også sies at modellen ikke kun er trukket opp av hatten ettersom Wilber og Scharmer har vært i dialog rundt deres respektive modeller, og det var nettopp denne dialogen som satte Karsten på sporet av Teori U og koblingene med Wilbers arbeid (dialogen mellom Wilber og Scharmer ligger her).

Modell over stadier

Kilder: Jes Bertelsen: Nuets Himmel, Borgen, 1994, Jens-Erik Risom: Mindfulness og meditation i liv og arbejde, Hans Reitzels Forlag, 2013, Arnold Mindell: Deep Democracy of open forums, Hampton Roads Publishing, 2002, Dreaming While Awake, Hampton Roads Publishing, 2000, Otto Scharmer: Theory U – Leading from Future as it Emerges, Berret-Koehler Publishers, 2009

(49:50) Det alminnelige sinn går på autopilot
Teori U tar altså utgangspunkt i en værenstilstand som kalles Downloading, en slags autopilot-holdning til ens eget sinn og måten man er på i verden. Her ser vi at begrepene ikke overlapper perfekt, men vi kan si at Wilber, Bertelsen og Risoms kategorier rundt henholdsvis Det Grove og Det Almindelig Sinn også innbefatter, på sitt mest grunnleggende nivå, tanke og atferdsmønster som er kjennetegnet ved automatikk, konsensus og “downloading”. Karsten gjør et poeng ut av at vi faktisk trenger dette nivået, fordi det legger grunnlaget for normal sameksistens. Dersom vi ikke kunne lene oss på enkelte tatt-for-gitt-heter ville all meningskonstruksjon og samhandling bryte sammen, vi ville simpelthen bli psykotisk!

(51:30) Et åpent sinn som døråpner til det subtile
Når det gjelder det Åpne Sinn handler dette om evnen til å gi slipp på den stadige tendensen til å vurdere sinnets innhold. Det er også her mindfulnesspraksis gjør seg gjeldene fordi denne praksisen jo nettopp handler om å oppdage sinnets automatiske tendens til å stadig dømme hva det er som skjer øyeblikk til øyeblikk. Mindfulness er i så måte en stadig trening i Nøytral Iaktagelse (jf. Bertelsen og Risoms begrep). Det Åpne Sinn kan også forstås som en døråpner til det neste trinnet, det Wilber omtaler som Det Subtile, eller det som i Teori U og Process Work forstås som henholdsvis Open Heart og Dreamlands. I det øyeblikk man beveger seg inn i dette tilstandsområdet kan det oppstå en større fylde og en samtidig utvidelse av sinnets fremtoning. Dette medvirker til at man spontant kan forholde seg til andres perspektiver på en mer anerkjennende og leken måte. Sinnets forankringspunkt blir “redirected” til noe utenfor jegets normale referanseramme. Karsten og jeg går lengre inn i dette området og henviser til både shamanisme og opplevelser fra heftige diskusjoner i en badstue (!), med henblikk på å illustrere og klargjøre dette landsskapet. Et stikkord som trer frem handler om å si JA! til kampen, enten det er kampen man fører med seg selv eller med en annen.

(1:01:40) Kontakt med bevissthetens kilde
Open Heart, Dreamlands og Valgløs Oppmerksomhet kan igjen forstås som en døråpner til neste nivå, nemlig det Wilber omtaler som Det Kausale, et begrep som kan være litt forvirrende ettersom det først og fremst assosieres med den konkrete verdens kausalitet (når en kule treffer en annen kule antar vi at dette fører til at den andre kulen beveger seg osv.). Men i sammenheng med bevissthetstrening henviser Det Kausale til selve kilden eller utspringet for all den fenomenologiske aktivitet som fremkommer i bevisstheten. Når man nærmer seg denne skapende kilden vil det også kunne oppleves som om man nærmer seg en mere tidløs dimensjon. Det Kausale er altså kilden til både de subtile og de grove sanseerfaringene i bevisstheten. Det kausale nivået innebærer også et fundamentalt slipp i forhold til sinnets vilje, en slags overgivelse til noe som er større eller mer omfangsrikt. I Teori U korresponderer dette nivået derfor med Open Will og bunden av U´et og Jes Bertelsen henviser likeledes til ikke-gjøren og et påfølgende stadie som omtales som Hvilende-Åpenhet.

(1:03:12) I kontakt med den fellessmenneskelige erfaringsbunn
Arnold Mindell
, som har skapt Process Work, har blant annet arbeidet med konflikthåndtering, deriblant i Nord Irland med IRA og representanter for Sinn Fein. Han beskriver en rekke situasjoner der han sitter med disse gruppene i samme rom og stemningen er svært polarisert og opphetet. Mindell forteller at det han stadig forsøkte å lytte etter er hva han omtaler som Common Ground, en slags fellessmenneskelig erfaringsbunn. Slike tilstandskift kunne for eksempel bryte gjennom dersom en av partene fortalte om den lidelse og fortvilelse som var forbundet med å miste nære familiemedlemmer, og i slike øyeblikk kunne det plutselig gå opp for alle at de delte de samme erfaringene. Slike øyeblikk kan dog være svært subtile og vanskelige å få tak på, ettersom de springer ut fra selve den essensflate vi her omtaler som Det Kausale. Det vil derfor ofte kreve at en fasilitator er tilstede for å sette ord på opplevelsen og peke det ut for deltakerne.

(1:05:30) “Staying with it”
Jeg henviser til et skypeforedrag av Otto Scharmer som både Karsten og jeg var med på i forbindelse med utdannelsen nevnt over, og i foredraget henviser Scharmer til det han kaller “attentional violence”, altså tendensen til å overse slike viktige øyeblikk som nevnt over og dermed miste den transformative og helende invitasjonen som kanskje lå latent i rommet. I denne sammenhengen påpeker jeg verdien av å trene kapasiteten til å bevitne det som skjer, fra et nøytralt og åpent sted, og Karsten responderer med et annet poeng fra Scharmers foredrag, nemlig verdien av “staying with it”. Dersom man kan bli værende med det som er, samtidig som man gir fullstendig slipp på sin egen vilje til å fikse problemet (for eksempel hvis det er snakk om en konflikt) så er det i slike øyeblikk den Åpne Vilje eller Common Ground kan gjøre seg gjeldende.

(1:09:05) Kunsten å kunne bevege seg mellom nivåene
Jeg spør Karsten om reisen mellom de forskjellige nivåene ikke også handler om en prosess hvor man går fra å være identifisert med et nivå til så å la seg avidentifisere eller defusjonere med det respektive nivået man er på, før man deretter kan bevege seg “ned” til det neste. Karsten henviser til Wilbers arbeid og den begrepsutvikling som har funnet sted i hans arbeid de siste årene. I Wilbers tidlige arbeid henviste Det Konkrete, Det Subtile og Det Kausale til svært avanserte nivåer i den meditative treningen, nivåer som kun de færreste hadde kjennskap til. I hans nyere arbeid er nivåene forstått mer som universielle og latente muligheter, en bevissthetsmessig klangbunn som alle har en tilgang til og en viss erfaring med (se for eksempel boken Integral Spirituality: A Startling New Role for Religion in the Modern and Postmodern World). Wilber henviser ofte til “waking, dreaming and deep sleep” som tre naturlige bevissthetstilstander som alle mennesker gjennomgår hvert døgn, og at disse tre tilstandsnivåer kan forstås som paralelle uttrykk for henholdsvis Det Grove, Det Subtile og Det Kausale nivået vi omtaler i modellen over. Det vi stadig kan trene (eller tillate) er fleksibiliteten til å bevege oss mellom disse nivåene, og at vi tildels med en viljestyrt oppmerksomhet, og tildels ved å gi slipp (når det er snakk om de dypere nivåer) kan øke muligheten for at disse tilstandsnivåer kan fremkomme – øyeblikk til øyeblikk.

(1:12:07) Å kunne merke seg selv i kontakten med andre
Avslutningvis kommer Karsten med noen generelle betraktninger med henvisning til samtalen vår. Noe av det mest inspirerende for ham er å se koblingene mellom den individuelle utforskningen man kan gjøre på meditasjonsputen, i det han omtaler som sitt eget “stillhetslaboratorium”, og det som skjer i et mer kollektivt rom når vi er i kontakt med andre mennesker. Dersom vi evner å legge merke til tilstandsendringer i vårt eget sinn er det kanskje lettere å legge merke til det samme når grupper kommer sammen. Det er for eksempel viktig at ens egen trening i mindfulness ikke kun blir et privat prosjekt, på samme måte som det er viktig at mennesker ikke mister seg selv når de arbeider med grupper. Det å kunne merke seg selv samtidig som man er i kontakt med andre, er kanskje en forutsetning for transformasjon og fordypelse? I alle tilfeller, det behøver ikke å være en motsetning mellom det personlige og det relasjonelle, hva gjelder transformasjon og bevissthetsutvikling.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Karsten Skipper (bio)
Ken Wilber
Integral Theory (en kort introduksjon)
Teori U
Jes Bertelsen
Jens Erik (Satyarthi) Risom
Process Work

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.