Om selvutvikling og feil

Anders B. AsphaugSelvutvikling, det å “jobbe med seg selv,” synes å innebære at noe er feil med oss. Samtidig blir vi også fortalt at det er viktig med selvaksept. Det virker ikke som om det henger sammen: på den ene siden skal vi akseptere oss selv, på den andre skal vi utvikle oss selv. I denne artikkelen vil jeg se litt på dette, og prøve å illustrere hvordan feil ikke eksisterer “i seg selv,” men at de likevel tilsynelatende oppstår som et resultat av vante tankemønstre. Det har å gjøre med hvilke perspektiv vi tar, og at ethvert perspektiv nødvendigvis må være begrenset. Jeg vil også se på hvorfor selvaksept er så viktig hvis vi vil vokse som mennesker.

Each one of you is perfect the way you are and you can use a little improvement.

Shunryu Suzuki

Feil produseres av perspektiver

Enhver “feil” framstår som feil kun betraktet fra et begrenset perspektiv eller ståsted. Man kan si at perspektivet FREMBRINGER noe som ser feil ut. Det høres kanskje abstrakt ut, så la meg illustrere.

For eksempel kan sinne fremstå som “feil” (uakseptabelt) hvis et barn vokser opp i en voldelig familie hvor sinne er ensbetydende med krenkelse eller vold, og hvor ens eget sinne blir møtt med straff. I en slik sammenheng er det både forståelig og nyttig at barnet kommer til den den konklusjonen at å være sint er “dårlig,” og til og med farlig.

Et mer nyansert perspektiv kan se det slik at sinne ikke er feil i seg selv. Sinne er for eksempel nyttig når selvforsvar blir nødvendig, men det kan også av og til uttrykkes på måter som skader andre. Dette er et bredere syn på sinne.

Det mer begrensede ståstedet (“sinne er uakseptabelt”) kan lett, sett fra dette perspektivet, bli sett som “feil.” Men det betyr bare at det ståstedet vi nå har inntatt også er begrenset, men på et annet vis: det tar ikke inn over seg helheten i situasjonen hvor perspektivet oppstod, og hvor det hadde nytteverdi (for barnet var det faktisk farlig å bli sint, og konklusjonen “sinne er uakseptabelt” var i den sammenhengen riktig og nyttig).

“Feil” oppstår bare når vi inntar en fast posisjon. Det er alltid mulig å se annerledes på ting. Dette betyr imidlertid ikke at alle posisjoner og perspektiver er like gyldige eller produktive. Det betyr bare at verden alltid er mer kompleks enn ett perspektiv kan fange, og den er dessuten alltid i endring. Ingen perspektiver er fullstendig ugyldige, og noen er mer gyldige, praktiske, eller inkluderende enn andre.

Så det å se på noe som feil, er ikke nødvendigvis feil. Det er kun et naturlig resultat av å innta et begrenset perspektiv. Det kan imidlertid være mer eller mindre funksjonelt, noe som kommer an på hva den spesifikke situasjonen er.

Er det feil å innta en begrenset posisjon? Kun sett fra en annen begrenset posisjon.

Muligheten for å bryte ut

Kan vi velge å ikke innta slike begrensede posisjoner/perspektiver? Til en viss grad kan vi det. I Focusing (en metode for å oppnå selvinnsikt, utviklet av blant andre filosofen og terapeuten Eugene Gendlin), jobber vi blant annet med å gi slipp på de begrensede perspektivene. Når vi klarer det (selv et kort øyeblikk er ofte nok) kan endring skje, nettopp fordi man ikke lenger er fastlåst i perspektiver som insisterer på at noe er “feil.”

Grunnen til at man ofte innen selvutvikling hører om viktigheten av selvaksept, er at utvikling er noe som skjer organisk. Akkurat som med en plante, skjer veksten av seg selv hvis bare noen grunnleggende forutsetninger er tilstede. Jo mer vi forstyrrer planten utover det å gi den riktige vekstforhold, jo mindre vil den trives.

Fordi vi er så vant til å tenke at det er noe feil med oss som må endres, kan det virke merkelig at endring og vekst også for oss mennesker skjer i det øyeblikket vi ikke prøver å endre noe, men lar oss selv være i fred. Tenker vi nærmere etter er det kanskje ikke overraskende at også vi  fungerer slik naturen ellers fungerer: den utfolder seg naturlig av seg selv innenfor de rammene den har.

Det leder oss til spørsmålet om hvordan vi kan vite hva som er gode rammebetingelser for menneskelig vekst. Med andre ord, hva kvalifiserer som som “tukling” og hva kvalifiserer som å legge til rette for vekst?

Det å ha et vennlig, aksepterende indre emosjonelt klima kan sammenlignes med å ha god jord og vann for en plante. En viktig del av Focusing handler om å kultivere et slikt vennlig indre klima. Etter hvert som man hjelpes til å opprettholde en slik indre holdning, vil man få konkrete opplevelser med at det gir positive resultater. Dette vil gi tillit til at prosessen fungerer, som igjen vil føre til mer vekst.

Gjennom våre liv opplever vi alle ting som sårer oss, og som gjør at vi knytter oss til visse perspektiver (”sinne er uakseptabelt”), og siden disse perspektivene ofte er noe vi inntar helt ubevisst (og gjerne mens vi er barn) trenger vi hjelp for å bryte ut. Focusing er et verktøy for å bli bevisst når vi har knyttet oss til et perspektiv. Slik blir det mulig å holde flere perspektiver samtidig – uten at noen av dem gjøres feil på noe vis. Og i et slikt indre klima blir kroppens kunnskap og visdom tilgjengelig for oss, og vekst skjer helt naturlig og utvungent.

Anders B. Asphaug
Anders B. Asphaug bor i Trondheim, Norge, og er utdannet cand.polit. i Geografi (NTNU) og MSc i antropologi (LSE). Han er også utdannet konfliktarbeider fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole, og er i gang med å sertifisere seg som Focusing-guide. Anders har erfaring både som forsker og konsulent i det private næringsliv. Han er en nysgjerrig og vitebegjærlig person, med interesse for mye, og spesielt for mellommenneskelige relasjoner og autentisk kommunikasjon.
Anders B. Asphaug

Latest posts by Anders B. Asphaug (see all)

Anders B. Asphaug