Episode 102: To nomader på vandring gjennom livet

tone

foto: Unn Marit Forrestad

I denne episoden har jeg gleden av å nok en gang samtale med Tone Wasbak Melbye. Hun er musiker, forfatter og kulturforkjemper, og i likhet med podcastverten bruker hun sitt eget levde liv til å både utforske og utfordre samfunnsnormer. Tone har i mange år levd uten fast bosted, og selv har jeg tilbrakt de siste fire årene i en seilbåt, så forrige gang vi snakket sammen var dette naturligvis utgangspunktet for samtalen vår. To år senere er vi ikke akkurat blitt mindre opptatt av temaet! Vi ble derfor enig om å møtes på ny og ettersom vi begge var å oppdrive i Oslo på det aktuelle tidspunktet syntes vi det var passende å møtes foran noen av Norges dyreste leiligheter på Aker Brygge. Under kan du lese en oppsummering om hva vi snakket om (men det anbefales selvfølgelig å lytte til hele podcasten).

(5:45) Jeg begynner med å spørre Tone om hva som er hennes status akkurat nå. Bor hun fremdeles uten fast bosted? Hun påpeker at arbeidet med musikken har delvis tvunget henne til å oppholde seg på et sted over lengre tid, så nå bor hun i en hybel, men hun er stadig opptatt av hvordan vi forholder oss til bevegelse i livet, altså i fysisk forstand. Her henviser hun blant annet til den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty og hans tanker rundt bevegelse, samhandling og persepsjon. Noe av det mest interessant som kom frem her er idéen om hvordan “stillbilder” er med på å påvirke hvordan vi tenker rundt vår egen bosituasjon.

(11:40) I forlengelse av en noe “traumatisk” opplevelse på IKEA geleider jeg etter hvert samtalen inn på noen av de utfordringene som oppstår enten vi velger en konvensjonell eller ukonvensjonell bosituasjon. Finnes det alternativer til IKEA´s pakkeløsninger? Tone er opptatt av hvordan vi kan skape vårt eget rom og hun peker også på hva som kan skje dersom man velger å utfordre det konvensjonelle.

(17:25) Videre diskuterer vi i hvilken grad vi trenger en trygg base i tilværelsen. Er det slik at ønsket om et fast bosted ligger som en naturlig impuls i mennesket? Henger det sammen med lykke? Tone mener bestemt at det hvertfall er mer nyansert enn å påstå at en leilighet eller et hus er ensbetydende med lykke, et tema hun knytter an til uuttalte antakelser om hva som er viktig i et demokrati. Kan det hende at vi sidestiller frihet, bosituasjon og lykke, og at det å utfordre en av disse faktorene dermed utfordrer noe av grunnmuren i det demokratiske samfunnet? Kan dette være årsaken til at mange møter alternative boformer med en viss form for aggresjon?

(26:10) Så hvordan blir det fremover for Tone, hvordan tenker hun å leve og bo i årene som kommer? Her kommer vi inn på det vi kan beskrive som en “nomadisk livsførsel”. I et nomadisk samfunn var det et innebygget bevegelsesmønster, for eksempel ved at man vekslet mellom en vinterleir og sommerleier. Kan det hende at noen av oss fremdeles har en liten nomade gjemt inni seg? Hvordan er det å være en nomade i dagens moderne og postmoderne samfunn? Videre kommer vi inn på distinksjonen “form og frihet” og Tone peker på hvordan måten vi velger å bo på dypest sett er en ressurskamp, en kamp som påvirkes av helt forskjellige måter å se virkeligheten på.

(30:30) Etter hvert kommer vi inn på temaet arkitektur og hvordan vi stadig skaper det hun beskriver som “et fortettet rom”. I hvilken grad er det rom for endring og bevegelse i det fysiske miljøet som omgir oss? Her diskuterer vi også temaet “permanenser” (med referanse til geografen David Harvey sitt arbeid). Episoden avsluttes med låten Nordstjernen, en låt som kan finnes på det nyeste albumet til Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt


James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Dette ser spennende ut, gleder meg til å lytte til samtalen ved anledning!

    Selv tror jeg mye av aggresjonen mot alternative boformer skyldes at disse inkluderer “the commons”. I dag har hjemmet blitt en ting som kjøpes og selges i markedet, heller enn et nettverk av forbindelser.

    “PN: So home becomes a thing, rather than a series of relationships?

    DR: The definition of home as people use the word now means “my house,” rather than what it had been previously, which was “where I’m from.’” My home’s New York, what’s your home?

    PN: Right, my town.”

    http://hilobrow.com/2011/11/04/douglas-rushkoff/

    Myndighetene og korporasjonene frykter “the commons”, fordi “the commons” er en konkurrent som kan ta fra dem innflytelse og profitt. I dag har vi alle blitt indoktrinert til å frykte “the commons”, derfor denne angsten blant folk for boformer som inkluderer “the commons”, eller den tredje vei for en bærekraftig framtid.

    http://wealthofthecommons.org/contents

    En fabelaktig introduksjon til “the commons” er David Bolliers nye bok “Think Like a Commoner”.

    http://www.thinklikeacommoner.com/

    • James Arnfinsen

      Leser boken til David Bollier nå. Fin innføring til temaet “the commons”. Har du inntrykk av at dette er et velbrukt begrep på norsk? Vi sier vel “allmenning”, men har det akkurat den samme betydningen?

      • wakeman

        Personlig synes jeg ordet allmenning blir for “traust og sidrompet”, her på Toten tenker nok folk helst på allmenningen som Toten allmenning eller Totenåsen.
        Om det har den samme betydningen bør nok en språkforsker uttale seg om. Men søker etter et tilsvarende norsk begrep med mer gjennomslagskraft. – Ø.H.

        • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

          Ps! Min kommentar over ble dessverre postet under feil profil på en fremmed datamaskin.

          Uansett, når jeg leser Bolliers bok om “the enclosure of the commons”, blir jeg dypt provosert over Erik Solheims uttalelse i dag om at “det er en myte at verden blir verre”: http://www.nrk.no/verden/_-en-myte-at-verden-blir-verre-1.11877241

          Bollier skriver i sin bok “Think Like a Commoner” på side 37:

          “Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere.”

          Enten er Solheim en bevisst ambassadør for “the market/state duapoly”, eller han er blind for den marginaliseringen av “the commons” som rir verden som en farsott i dag.

          Min oppriktige overbevisning er at uten at vi gjenerobrer “the commons” sin rettmessige plass i alle aspekt av menneskelivet, blir alt snakk om livskvalitet en absolutt meningsløshet.

      • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

        Fra Bolliers bok “Think Like a Commoner”, side 173-174:

        “Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word “commons” to William the Conquerer and the Normans – not the English, interestingly. The term “commons” supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both “gift” and “counter-gift”, which is to say, a duty.

        I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives.”

        Dette gave/plikt-konseptet som ligger innbakt i det engelske ordet “commons” kan jeg ikke se at er representert i allmenningsbegrepet.

        Men da det ser ut til at ordet stammer fra normannerne, med sine norske røtter, er det kanskje tid for at vi tar det tilbake?

  • James Arnfinsen

    Her er en NRK-dokumentar med en 20åring som prøvde å leve en uke på gata. Interesant å se hvilke erfaringer han gjør seg. Kanskje noe flere burde prøve, slik at man får satt ting i perspektiv..
    http://tv.nrk.no/program/MYNF68000014/en-uke-paa-gata

    • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

      Jeg kom til å tenke på det alexandrinske mønster 94, SLEEPING IN PUBLIC:

      Problem:
      It is a mark of success in a park, public lobby or a porch, when people can come there and fall asleep.

      Solution:
      Keep the environment filled with ample benches, comfortable places, corners to sit on the ground, or lie in comfort in the sand. Make these places relatively sheltered, protected from circulation, perhaps up a step, with seats and grass to slump down upon, read the paper and doze off.

      Ved å legge til rette for at uteliggere kan sove ute tror jeg de ville føle seg verdsatt i en helt annen grad. Samtidig som vi alle kan trenge å ta en liten blund nå og da.

      Ps! Dette mønsteret har naturligvis en mer omfattende presentasjon i “A Pattern Language”.

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Takk for hyggelig samtale med sommerstemning til!

    Personlig ser jeg det slik at fraværet av de 15 helhetsutvidende transformasjonene i dagens arkitektur skyldes at disse peker mot “the I”: http://blog.p2pfoundation.net/the-fifteen-geometric-properties-of-wholeness/2014/03/01

    Markeds/stats-duopolet kan ikke akseptere en høyere autoritet enn deres ideologiske grunnlag, den rasjonalistiske modernismen. Derfor kan de ikke tolerere en intensivering av de 15 transformasjonene gjennom en oppbygging av sterke sentra, som vil virke som en “stjerneport” eller “åpenbaring” av “the I”, som noen også kaller for Gud.

    Markeds/stats-duopolet avviser “The Pattern Language” av samme grunn, fordi denne peker mot tradisjonene, som i likhet med “the I” truer marked/stats-duopolets autoritet og absolutte suverenitet: http://zeta.math.utsa.edu/~yxk833/PLreview.html

    Selv var jeg åtte dager i Praha i vår. For meg ble dette en pilegrimsreise hvor jeg gjennom arkitekturen og kunsten kjente at jeg nærmest ble oppslukt av “the I”. Byen var som en enorm intensivering av sentra, som skapte en form for energi som nærmest slo meg til jorden. Å reise fra Praha var ikke lett, for meg fortonte det seg som om jeg hadde kommet til Guds by på jorden. Særlig tidlig om morgenene, før alle turistene våknet. Det hele kan kun sammenlignes med Lofoten.

    Dessverre drilles dagens arkitekturstudenter i å skape fysiske monumenter for den rasjonelle modernismen og den individualistiske konsumenten, hvor ethvert byggverk, likesom dagens kvasiindividualistiske konsument, skal stikke seg ut, og ikke gjøre seg “usynlig” som del av en større enhet.

    Hva de skaper er den liberalistiske statens og korporasjonenes virkelighetsbilde, stivnet i glass, stål og betong (eller italiensk marmor, men hvor resten av byggverket mangler enhver form for skaleringshierarki, eller “levels of scale”, dvs. den menneskelige skala).

    – Architectural Myopia: Designing for Industry, Not People: http://www.shareable.net/blog/architectural-myopia-designing-for-industry-not-people

    • James Arnfinsen

      Takk for innspill Øyvind! Du er virkelig en tro og aktiv lytter til dette showet. Det setter jeg pris på. Jeg fikk en assosiasjon til den danske idéhistoriker og meditasjonslærer Jes Bertelsen´s såkalte Pentagram, eller “empatistjernen”. Den skisserer “5 flowporter” inn til bevissthetens innerste, som jeg tror tildels sammenfaller med Alexander´s begrep om “the I”. Jeg ville mene at byggekunst og arkitektur er en forlengelse av den basale kreativitet (en av de fem porter). Kan hende du finner modellen interessant Øyvind: http://www.empatistjernen.dk/

      • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

        Takk! Utvilsomt er det “hjertets visdom” Alexander sikter til med “the I”. Og ja, hele kroppen og sinnet må være fullt til stede skal man nå dette målet. Hvordan kan man oppnå liv i arkitekturen når arkitekten leverer fra seg tegningene til et firma uten å selv delta aktivt i byggeprosessen gjennom adaptiv morfogenese?

        “The obsolete 20th-century architect, making drawings, but otherwise standing outside the procurement process, might be compared to an (imaginary) designer of the moon-landing project in 1969 who might have said: “I am a designer. My job is to decide where on the moon we are going to land. How we get there is someone else’s problem, not very important.” The architect’s too-exclusive focus on the drawing as the architectural process is hardly less myopic. Such a definition confines the architect so narrowly, as to make the architectural effort almost marginal. It all but ignores the architect’s love for buildings, and the necessity of involvement with craft, making, manufacturing, engineering, people, money, and public discussion.

        Yet architects did, in the late 20th century, steadfastly refuse to consider the procurement process at all, let alone to consider it as a single whole. They were rarely willing to consider procurement as an important theoretical and practical problem. And only very few were willing to get their hands dirty enough to get themselves involved in it.”

        The Process of Creating Life, by Christopher Alexander, page 552.

        Også bygningsarbeiderne blir sett på som brikker for en sammensetning av mekaniske deler:

        “The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time — which does the same for us.” – Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 42

        Så skal vi igjen kunne skape levende arkitektur må både arkitektens og håndverkerens rolle redefineres totalt!

        Når det gjelder bevissthetsaspektet vil jeg skille mellom to former for bevissthet:

        1) Bongardsk bevissthet, som er bevisstheten eller det evolusjonære drivet etter å synes, å stikke seg fram.

        2) Alexandrinsk bevissthet, som er en slags religiøs eller spirituell bevissthet, hvor man søker noe som er større enn seg selv. Dette er hjertets visdom.

        Fram til vår tid mener jeg at den “egoistiske” bevisstheten om å synes har vært underordnet den spirituelle bevisstheten, som søker en større helhet.

        Dagens stjernearkitektur representerer etter mitt syn kun “bongardsk” bevissthet, som f.eks. representert ved de “lovpriste” byggene til den danske stjernearkitekten Bjarke Ingels.

        Noe av dette har jeg kommet inn på i en artikkel hos Kulturverk: http://www.kulturverk.com/2013/09/17/dei-tre-skapingstilstandane/

        Så ja, empatistjernen framstår umiddelbart for meg som en ledestjerne. Denne skal jeg ta med meg videre.

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Her er en oversikt som på noen viktige områder viser forskjellene mellom et commons-orientert samfunn kontra vårt markedsorienterte samfunn.

    – Commons Way of Life vs. Market Way of Life: http://permaculturenews.org/2014/06/27/commons-way-life-vs-market-way-life/

    Når det gjelder deres motvilje mot å etablere dere i en corbusiansk tårnet i parken-inspirert leilighet eller den suburbane eneboligen, er dette muligens en reaksjon på at begge er anti-commons-typologier. For de som leste intervjuet jeg lenket til av Douglas Rushkoff, vil de se at suburbia er bevisst designet for å undertrykke “the commons”:

    “But they had to redefine home, and they used a lot of government money to do it. They created houses in neighborhoods specifically designed to isolate people from one another, and prevent men in particular from congregating and organizing — there are no social halls, no beer halls in these developments. They wanted men to be busy with their front lawns, with three fruit trees in every garden, with home fix-it-up projects; for the women, the kitchen will be in the back where they can see the kids playing in the back yard.

    PN: So you don’t see the neighbors going by. No front porch.

    DR: Everything’s got to be individual, this was all planned! Any man that has a mortgage to pay is not going to be a revolutionary. With that amount to pay back, he’s got a stake in the system. True, he’s on the short end of the stick of the interest economy, but in 30 years he could own his own home.”

    Dette sitatet viser i sannhet hvor sterkt markeds/stats-duopolet frykter “the commons”. For de som har lest boka til Terje Bongard vil de også forstå hvor sterkt typologien om den isolerte eneboligen dyrker den negative kraften i handikapprinsippet og utgruppa, noe som er ideelt for å øke forbruket.

    Tårnet i parken-typologien er ikke det spor bedre, da begge innehar en trestruktur: http://www.rudi.net/pages/8755

    Det finnes i dag spredte initiativ for å motvirke dagens usunne bostruktur, som Village Towns: http://villagetowns.net/

    Men det er klart at de har det ikke lett under vårt anti-commons-paradigme.

    Når det gjelder kvasiindividualisten som jeg nevnte i en annen kommentar, og som utgjør kjernen i konsumentsamfunnet, er framveksten av denne mennesketypen fremragende skildret i Adam Curtis sin dokumentar “The Century of the Self”: http://topdocumentaryfilms.com/the-century-of-the-self/

    “But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

    No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

    Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

    Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

    Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them.” – Mehaffy og Salingaros

    http://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

  • James Arnfinsen

    Her er en interessant artikkel fra Adresseavisen (05.09.14) som omhandler mikroboligbevegelsen:

    – Utover på 1900-tallet, ledet an av den anerkjente arkitekten, professoren og oppfinneren Buckminster Fuller (1895-1983), som reiste rundt på skoler og universiteter og holdt foredrag, begynte en ny generasjon amerikanere å sette spørsmålstegn ved rådene ideer knyttet til boligkomfort, livsstil og arkitektur. Hva trenger man og hva trenger man ikke?

    http://www.adressa.no/forbruker/hjem/article10091204.ece

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Jeg bet meg nettopp merke i et sitat av Nathan Lewis, som jeg syntes var så bra at jeg satte det opp som anbefalt sitat på min blogg Permaliv:

    “The Eco-Technic Civilization. Try to imagine it. If you can imagine it, you can have it! It is actually cheaper and easier to do than today’s Suburban Hell.

    And soooo much better.” – Nathan Lewis

    Sitatet er hentet fra essayet The Eco-Technic Civilization, som også er en god introduksjon til Lewis sine skriverier: http://www.newworldeconomics.com/archives/2014/030214.html

    Nathan Lewis sitt rikholdige arkiv om tradisjonell urbanisme ligger her: http://www.newworldeconomics.com/archives/tradcityarchive.html

    For de som ønsker å omvende sine venner til tradisjonell urbanisme, dvs. rotekte urbanisme med utgangspunkt i “the commons”, hvor hjemme først og fremst består av et nettverk av forbindelser, vil jeg anbefale Lewis sine skriverier.

    Dette fordi han skriver lett, ledig og underholdende, med et skråblikk på våre dagers kvasiurbanisme. Og ikke minst er han fabelaktig til å finne flotte bilder som underbygger teksten.

  • James Arnfinsen

    Her er en inspirerende artikkel fra Aftenposten (15.01.14) om et ungt par som har bygget seg et mikrohus på tilhenger (11 kvm). Genialt! http://www.aftenposten.no/bolig/Huset-deres-kostet-100000-kroner-og-er-pa-11-kvm-7861757.html

  • James Arnfinsen

    Det er gledelig å se at både jeg og Tone skal bidra på årets Tankeranglingsfestival, som holdes på Bolærne Fort, like ved Tønsberg, 31. juli til 2. august. Mer info på: http://tankeranglingfestivalen.no/

  • James Arnfinsen

    Det er gledelig å se at både jeg og Tone skal bidra på årets Tankeranglingsfestival, som holdes på Bolærne Fort, like ved Tønsberg, 31. juli til 2. august. Mer info på: http://tankeranglingfestivalen.no/