Episode 95: Skolen som arena for barn og unges psykiske helse

willy toreI denne episoden har jeg gleden av å samtale med Professor i barn og unges psykiske helse Willy-Tore Mørch. Han er tilknyttet Norges Arktiske Universitet i Tromsø. Han er blant annet leder for programmet De utrolige årene (DUÅ) og i starten av samtalen forteller han om sin egen bakgrunn og om hvordan han endte opp med å skulle arbeide med nettopp barn og unges psykiske helse. Han skisserer også noen historiske linjer og vektlegger særlig en konferanse som ble holdt i Asker i 1997 der man for alvor tok tak i barn og unges psykiske helse. Her var det et bestemt oppgjør med tendensen til å skulle institusjonalisere barn med særlige behov, en praksis som etter alt og dømme gjorde vondt verre for mange. Et ekspertutvalg ble i etterkant av denne konferansen nedsatt i regi av Norges Forskningsråd og i 1998 kom en rapport som så på hvilke evidensbaserte programmer som kunne anvendes i behandling av barn og unge. Programmet De Utrolige Årene var ett av disse programmene og 15 år senere er det nå 100 kommuner som tilbyr DUÅ til barnehager, skoler og foreldregrupper.

I dag er det idéen om enhetskolen som dominerer i Norge, noe som forutsetter at lærerne og hver enkelt skole i større grad må ta ansvar for tilrettelegging slik at alle får den utdanningen de har krav på. Det reiser en del spørsmål knyttet til hvordan skolen og lærerne tar tak i dette ansvaret. Hvordan kan vi gjøre lærerne i stand til å oppdage eventuelle psykiske helseproblem og hvordan gjør vi dem i stand til å forholde seg til dette på en konstruktiv måte? Utgangspunktet til Willy-Tore er at barna må få behandling på skolen og gjerne i samarbeid med andre institusjoner, men det er altså skolen som må være den primære arena for å jobbe med barnas psykiske helse (og ikke kun psykologens kontor). Willy-Tore beskriver i så måte hvordan DUÅ kan implementeres på en skole og hvordan de går frem for å bygge opp den nødvedige kompetansen på den aktulle skolen. Videre kommer vi inn på verdien av et godt samarbeidsforhold mellom skolen og foreldrene. Det er allikevel den profesjonelle læreren som har ansvaret for å bygge opp denne relasjonen, påpeker han, og det er læreren og skolen som må ta inititiavet når det kommer til barnas behov. I denne sammenhengen er det interessant å reflektere rundt hvordan lærerne skal gå frem for å hjelpe elevene til å komme i læringsposisjon? Evner skolen å prioritere det sosiale opplæringsaspektet samtidig som det ropes etter mer tid til å arbeide på grunnleggende ferdigheter? (jf. debatten rundt PISA-undersøkelsene). Etter denne diskusjonen ser vi på noe av den motstanden som Willy-Tore møter i kontakt med utdanningsinstitusjoner. Hvorfor foreligger det en del skepsis mot evidensbaserte programmer slik som DUÅ? Et annet viktig tema vi tar opp er hvordan skoleledere eller skoleeiere (kommune og fylkeskommune etc.) bør gå frem dersom det er ønskelig å implemtere et program i en skole? Hvordan kan den nødvendige pedagogiske og faglige kompetansen forankres lokalt på hver enkelt skole? Mot slutten spør jeg Willy-Tore kort og godt om hvorfor det er vikig å arbeide proaktivt med barn og unges psykiske helse.

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:

Willy-Tore Mørch
De Utrolige Årene
Barn mister støtte
, reportasje fra P4 januar 04.02. 2014

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) er utdannet lærer gjennom NTNU og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (32) has a teaching qualification from the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    I dag tilbrakte jeg en hel dag ute på jobb sammen med mine kjære 2. klasse elever og kollegaer ved barneskolen jeg jobber på. Det hele var i forbindelse med at vi hadde skidag og jeg rakk faktisk å bli en lille smule solbrent! Det var på alle måter en fantastisk bra dag, både fordi det var sol, men like mye fordi barna var fullstending selvgående og storfornøyd med å kunne boltre seg i friluft.

    I denne sammenhengen gjorde jeg meg noen refleksjoner på bakgrunn av følgende observasjon: Ikke en eneste gang måtte jeg inn og styre eller støtte elevene (utover et par små uhell der det trengtes litt plaster og trøst). En normal dag på skolen innebærer som regel mellom 100 og 200 små eller store situasjoner som er krevende for meg som lærer (alt fra elever som sloss, krangling, mobbing, disiplinering, holde normal ro og orden i klasseromet, geleide barn inn i klasserommet, ut fra klassrommet, på do, tilbake fra do når de finner ut at det er morsomt å tette toalettet med legoklosser fra lekerommet, finne tid til egne pauser og mye mye mer. Jeg tror de fleste lærere vil kjenne seg igjen. Noen dager er jeg faktisk så sliten at ordene kommer ut i feil rekkefølge når jeg snakker!

    Poenget mitt er at en vanlig skoledag oppleves til tider som å jobbe motstrøms, mens skidagen var til de grader preget av friflyt og glede. I den sammenheng lurer jeg på om mye av uroen som vi noen ganger sliter med er symptomer på et system som ikke er i balanse, og ikke motsatt, som vi ofte liker å tro, at det er barna som er ute av balanse (eventult oss lærere!). Jeg mener natuligvis ikke at vi skal ha skidag hele året rundt, men kan det hende vi trer en skoledag nedover hodene på barna som de med rette gjør opprør mot?

    Et spennende tankeeksperiment er å forestille seg følgende scenario: hva om skolen ikke fantes? Og hvis man så skulle designe et helt nytt system som kunne ta vare på barna og hjelpe dem til å gro og vokse som mennesker, både personlig og faglig, hvordan kunne det se ut? Ville vi igjen skapt en hverdag der det forventes at de skal sitte 70 – 80 % av tiden på en stol?

  • James Arnfinsen

    “Vil ha psykisk helse som nytt fag i skolen”, artikkel fra Aftenpostens A-magasin.http://mobil.aftenposten.no/amagasinet/Vil-ha-psykisk-helse-som-nytt-fag-i-skolen-7526308.html#.U0E4HtM8zFo

  • James Arnfinsen

    En viktig reportasje fra Aftenposten (15.05.2014): “Et politisk eksperiment å sende ettåringer i barnehage“. Jeg bærer på en antakelse at mange av de utfordringene vi ser i skolen i dag, f.eks. konsentrasjonsvansker, manglende frustrasjonstoleranse, eksplosiv atferd mm., i stor grad kan knyttes til ulike former for tilknytningstraumer (se f.eks. boken “Frykt, traumer og kjærlighet” av Franz Ruppert).

  • James Arnfinsen

    Den siste tiden har jeg reflektert mye over hva som er naturlig læring for barn, eller for å si det på en annen måte, hva er det de allerede kan og som kan utnyttes til fordel for videre læring. Jeg driver også å utforsker metoder for å arbeide med sosial og emosjonell læring og trening i samarbeid. Dette er ferdigheter jeg mener bør prioriteres i langt større grad, særlig på barneskolen der mye av grunnlaget legges.

    Det barn kan er å samarbeide når forholdene legges til rette for det og når man greier å finne en modus som klinger med deres iboende og nedarvede ferdigheter fra tusenvis av år med menneskelig aktivitet. En av disse ferdighetene er “sanking” og produksjon av “ornamenter” og samarbeid i små grupper (jf. jeger/samler-bevissthetsnivå) Et ornament kan være hva som helst, men i situasjonen fra i dag som jeg ønsker å beskrive videre var det blomsterlenker laget med løvetann. Elevene det her er snakk om går i 2. klasse, så de er ca. 8 år gamle.

    Barna ble delt opp i grupper på 4-5 der jeg sørget for at hvertfall en i hver gruppe visste hvordan man skulle lage blomsterlenker. Deretter var det opp til gruppen å lage en så lang lenke som mulig på 15 minutter. Denne oppgaven krevde ikke mer instruksjon enn som så og i løpet av det neste kvarteret kunne jeg bare sitte i gresset og observere følgende:

    1) Den som allerede kunne flette krans instruerte de andre med en gang, og langt de fleste fulgte ivrig med og lærte teknikken i løpet av få minutter.

    2) Den som hadde ferdigheten fra starten tok også en naturlig lederrolle og sendte de andre ut for å sanke blomster. Det utvikelt seg raskt en felles forståelse om hva som var de beste blomstene å bruke (de med lange stilker). Her lærte elevene å både “lede” og “følge”, samt dette med å akseptere at man blir tildelt eller må ta en rolle. De lærte også å forholde seg til feedback på bakgrunn av hva som fungerte og hva de andre på gruppen mente var best. Det ble naturligvis noen konflikter blant enkelte.

    3) Jeg observerte flere ganger at barna gav hverandre oppmuntring og ros, f.eks. når de kom springende tilbake med en stor neve blomster. Det hørtes ut som det kom fra et ekte sted, litt på samme måten som når man hører fotballspillerer backe hverandre opp gjennom kampen. Slik jeg tolker det hadde det dannet seg noen naturlige bånd og en inngruppementalitet (jf. Terje Bongaard, se episode 66).

    4) I en av gruppene var det en gutt som foreslo spontant at til slutt så “kan vi jo koble alle lenkene sammen så får vi en superlang lenke!”. Det var naturligvis høyt konkurransenivå blant gruppene da alle ville lage den lengste, men utsagnet over viser at selv små barn har en naturlig evne til å forstå verdien av transendens, altså at en overskridelse av rammene som er satt kan gi fordeler, gleder eller muligheter som ikke finnes innenfor. Den lengste lenken ble forøvrig 13 meter lang!

    Det jeg ofte ser i denne type aktivitet er at den største utfordringen for mange av barna er å skulle innordne seg, eller akseptere at de må samarbeide med den gruppen de blir plassert i (jeg pleier nesten uten unntak å dele opp i tilfeldige grupper). Dette er et viktig utviklingspunkt og som lærere mener jeg vi gang på gang må trene barna i å samarbeide med alle. Det kan veldig fort oppstå mønstre der elevene nekter å samarbeide med noen, og der vi som lærere føyer oss fordi vi ikke orker å stå i det kaoset som oppstår når en eller flere elever setter seg på bakbeina.

    Jeg ser også at samarbeidsoppgaver som har konkrete utfordringer og som foregår ute har større sjans for å lykkes enn de mer teoretiske klasseromsoppgavene. Med tanke på samarbeidslæring mener jeg vi skal bruke mer tid ute, samt mer tid på konkrete leker og oppgaver (slik som den beskrevet over) slik at ferdighetene innarbeides i barnas grunnmur. Jeg tror også lek kan anvendes i mye større grad (også blant voksne!!)

    Under kan du se noen bilder fra dagens aktivitet:

  • James Arnfinsen

    Den siste tiden har jeg reflektert mye over hva som er naturlig læring for barn, eller for å si det på en annen måte, hva er det de allerede kan og som kan utnyttes til fordel for videre læring. Jeg driver også å utforsker metoder for å arbeide med sosial og emosjonell læring og trening i samarbeid. Dette er ferdigheter jeg mener bør prioriteres i langt større grad, særlig på barneskolen der mye av grunnlaget legges.

    Det barn kan er å samarbeide når forholdene legges til rette for det og når man greier å finne en modus som klinger med deres iboende og nedarvede ferdigheter fra tusenvis av år med menneskelig aktivitet. En av disse ferdighetene er “sanking” og produksjon av “ornamenter” og samarbeid i små grupper (jf. jeger/samler-bevissthetsnivå) Et ornament kan være hva som helst, men i situasjonen fra i dag som jeg ønsker å beskrive videre var det blomsterlenker laget med løvetann. Elevene det her er snakk om går i 2. klasse, så de er ca. 8 år gamle.

    Barna ble delt opp i grupper på 4-5 der jeg sørget for at hvertfall en i hver gruppe visste hvordan man skulle lage blomsterlenker. Deretter var det opp til gruppen å lage en så lang lenke som mulig på 15 minutter. Denne oppgaven krevde ikke mer instruksjon enn som så og i løpet av det neste kvarteret kunne jeg bare sitte i gresset og observere følgende:

    1) Den som allerede kunne flette krans instruerte de andre med en gang, og langt de fleste fulgte ivrig med og lærte teknikken i løpet av få minutter.

    2) Den som hadde ferdigheten fra starten tok også en naturlig lederrolle og sendte de andre ut for å sanke blomster. Det utvikelt seg raskt en felles forståelse om hva som var de beste blomstene å bruke (de med lange stilker). Her lærte elevene å både “lede” og “følge”, samt dette med å akseptere at man blir tildelt eller må ta en rolle. De lærte også å forholde seg til feedback på bakgrunn av hva som fungerte og hva de andre på gruppen mente var best. Det ble naturligvis noen konflikter blant enkelte.

    3) Jeg observerte flere ganger at barna gav hverandre oppmuntring og ros, f.eks. når de kom springende tilbake med en stor neve blomster. Det hørtes ut som det kom fra et ekte sted, litt på samme måten som når man hører fotballspillerer backe hverandre opp gjennom kampen. Slik jeg tolker det hadde det dannet seg noen naturlige bånd og en inngruppementalitet (jf. Terje Bongaard, se episode 66).

    4) I en av gruppene var det en gutt som foreslo spontant at til slutt så “kan vi jo koble alle lenkene sammen så får vi en superlang lenke!”. Det var naturligvis høyt konkurransenivå blant gruppene da alle ville lage den lengste, men utsagnet over viser at selv små barn har en naturlig evne til å forstå verdien av transendens, altså at en overskridelse av rammene som er satt kan gi fordeler, gleder eller muligheter som ikke finnes innenfor. Den lengste lenken ble forøvrig 13 meter lang!

    Det jeg ofte ser i denne type aktivitet er at den største utfordringen for mange av barna er å skulle innordne seg, eller akseptere at de må samarbeide med den gruppen de blir plassert i (jeg pleier nesten uten unntak å dele opp i tilfeldige grupper). Dette er et viktig utviklingspunkt og som lærere mener jeg vi gang på gang må trene barna i å samarbeide med alle. Det kan veldig fort oppstå mønstre der elevene nekter å samarbeide med noen, og der vi som lærere føyer oss fordi vi ikke orker å stå i det kaoset som oppstår når en eller flere elever setter seg på bakbeina.

    Jeg ser også at samarbeidsoppgaver som har konkrete utfordringer og som foregår ute har større sjans for å lykkes enn de mer teoretiske klasseromsoppgavene. Med tanke på samarbeidslæring mener jeg vi skal bruke mer tid ute, samt mer tid på konkrete leker og oppgaver (slik som den beskrevet over) slik at ferdighetene innarbeides i barnas grunnmur. Jeg tror også lek kan anvendes i mye større grad (også blant voksne!!)

    Under kan du se noen bilder fra dagens aktivitet:

  • James Arnfinsen

    Her er en inspirerende artikkel fra Bedre Skole, nr 1, 2014, skrevet av Anne Torhild Klomsten som er førsteamanuensis ved pedagogisk institutt ved NTNU. “Psykisk helse – inn på timeplanen!

    “Mange vanlige elever i ungdomsskolen opplever psykiske belastninger. For mange er plagene så store at det går ut over deres generelle livskvalitet og motivasjon for læring. Vi trenger mer oppmerksomhet på psykisk helse i skolen, og det er på tide at vi innfører dette som eget fag i timeplanen.” – fra artikkelens innledning.

  • James Arnfinsen

    En grundig artikkel fra Aftenposten om hvordan kropp og sinn henger sammen. Fysiske symptomer blant elever kan ha mange årssaker, ofte knyttet til sosiale forhold ved skolen eller i forbindelse med familiære forhold. Les mer her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Emilie-mistet-folelsen-i-hendene-Legene-fant-ingen-forklaring-7600305.html#.U6J-341_u9c

  • James Arnfinsen

    Interessant artikkel fra Afteposten 18.08.2014 som omhandler i hvilken grad lærere gir barn ros på skolen. Jeg synes artikkelen er litt upresis når det gjelder hviken type ros vi burde gi som lærere, men poenget med et godt samrbeid og en god relasjon mellom skolen og hjemmet er soleklart for meg! Det må være fortvilende for foreldre å stadig få meldinger fra skolen som peker på at barnet har gjort negative ting. Hva skal foreldre bruke denne informasjonen til?
    http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/–Det-er-for-lite-ros-i-norsk-skole-7668884.html

  • James Arnfinsen

    En innsiktsfull kronikk om “oppdagelsesdebatten” (Aftenposten 22.12.14), skrevet av Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Vi-onsker-en-ny-debatt-om-oppdragelse_-men-hadde-ikke-sett-for-oss-dreiningen-vi-na-er-vitne-til-7832809.html

  • James Arnfinsen

    Er selv i gang med et prosjekt som heter Empatiskolen, et prosjekt der vi ønsker å ta på alvor barn og unges psykiske helse og sunnhet: https://youtu.be/ZMdzlsS5kjU

  • James Arnfinsen

    Willy-Tore i NRK om asylbarna i Kirkenes sin skjebne: Det verste barna kan oppleve er å se sine foreldre redde. Det skader dem for livet. http://www.nrk.no/troms/_-asylbarna-tar-stor-skade-av-det-de-opplever-1.12762467