Episode 75: Peak oil – krise, mulighet eller begge deler? (del 2)

Dette er andre del av en todelt episode i serien “Bærekraft i Skandinavia” og i denne delen fortsetter jeg samtalen med Anders Asphaug fra Norge (til venstre) og Kristian Stålne fra Sverige. Anders er skribent, samfunnsviter og jobber også som konfliktarbeider. Han er samtidig en av få i Norge som driver med focusing*. Kristian har en PhD innenfor byggningsmekanikk, han er sivilingeniør i teknisk fysikk og er samtidig aktiv innenfor voksenutviklingsfeltet. I første del utforsket vi temaet “peak oil” og i denne andre delen forsøker vi å analysere det hele fra et integralt perspektiv. Her andvender vi særlig firekvadrantsmodellen til Ken Wilber og en enkel utviklingsmodell inspirert av arbeidet til Lawrence Kohlberg m.fl.(se figur under). Midtveis i samtalen skifter vi fokus og utforsker episodens tematikk gjennom en enkel nærværsøvelse der vi “lytter” til indre bilder som dukker opp når vi sitter i stillhet. Som lytter inviteres du til å gjøre det samme, og har du noen tanke-bilder du vil dele i etterkant kan du selvfølgelig kommentere under.

For de som ikke har kjennskap til integral teori så har Krisitan skrevet en introduksjon her. Det finnes også en rekke intervjuer på dette nettstedet som enten direkte eller indirekte tematiserer integrale impulser. 

Dersom du blir inspirert (eller provosert) av dette intervjuet, og ønsker å skrive et kortere eller lengre innlegg i etterkant, kan du sende inn bidrag via følgende side. Artiklene vil bli publisert sammen med intervjuet og på en egen samleside.

Episode linker:
Peaking at Peak oil,  artikkel skrevet av Kristian Stålne
Peak Oil, Zombies and Adult development, artikkel skrevet av Kristian Stålne
Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig, artikkel skrevet av Anders Asphaug
Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden, artikkel skrevet av Anders Asphaug
Introduskjon til AQAL-modellen til Ken Wilber, skrevet av Kristian Stålne

Andre personer, tema og ressurser vi peker til i samtalen:

Integral Ecology
The Elegant Self, bok av Rob McNamara
Stadiemodellen til Lawrence Kohlberg 
“Case clinic”-øvelsen til Arawana Hayashi
After it’s too late” — the Bodhidharma Strategy Revisited, bloggartikkel av Terry Patten som utforsker idéen med “windows of opportunity”.
Koblinger mellom integral teori og kritisk realisme, et initiativ ledet av Sean Esbjörn-Hargens Phd.

Forklaring: figuren viser de fire kvadrantene, der de indre kvadrantene ligger til venstre og de ytre til høyre. Begge kvadrantene over streken refererer til det individuelle (mening og atferd), mens de under peker til kollektive forhold (kultur og systemer). Poenget er at alle kvadrantene representerer et verdifullt perspektiv, de er distinkte, men også dypt sammenvevd på samme tid. De tre sirklene i modellen refererer til stadier eller vertikal utvikling, f.eks.  utvikling fra en prekonvensjonell livsanskuelse og moralitet via konvensjonelle referanserammer til et mer postkonvensjonelt ståsted. Fra et integralt perspektiv vil alle disse dimensjonene (kvadrantene og det vertikale) inkluderes i en analyse. Det finnes forøvrig en rekke andre dimensjoner i grunnmodellen til Ken Wilber, deriblant tilstander, typer og linjer*.

 

James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) er lærer og arbeider ved Åsvang Skole i Trondheim. Han har i tillegg en variert opplæring innenfor dialogbasert prosessledelse, nærværstrening og konflikthåndtering. I fritiden trener og instruerer han aikido. Han er oppvokst i Oslo, men har studert og arbeidet i Trondheim siden 2005. Ta kontakt med James på følgende adresse: james.arnfinsen @ gmail.com
James Alexander Arnfinsen (redaktør)
James Alexander Arnfinsen (33) is a teacher, his subjects being geography, religious studies and sports science. He is currently working as a teacher in primary school. In his free time he practices Aikido, a Japanese martial art that in it´s essence is about creating a healing relationship towards oneself and others. James lives in Trondheim, Norway.
  • James Arnfinsen

    Kristian Stålne har skrevet et innlegg i etterkant av dette podcastintervjuet, et innlegg på engelsk der han rekapitulerer og oppsummerer noen av hovedmomentene som kom frem i denne podcastepisoden :http://fication.se/?p=633#comm

  • James Arnfinsen

    En del interessante perspektiver fra Aftenposten.no (06.05.2013):

    “I en ny rapport skriver økonomen sir Lord Nicholas Stern at verden kan være på vei mot en ny finanskrise på grunn av de ekstreme investeringene i fossil energi. Han mener verdens børser befinner seg i en karbonboble. Verdien av oljeselskapenes reserver er sterkt overvurdert. Minst to tredjedeler av disse reservene må forbli under bakken hvis verden skal klare det allerede vedtatte målet om å begrense globale oppvarming til to grader – togradersmålet fra klimatoppmøtet i København i 2009” http://www.aftenposten.no/klima/Skal-Norge-hente-opp-alt-vi-finner-av-olje-og-gass-7194570.html#.UYeXQysp1Cg

  • Øyvind Holmstad

    Jeg satte meg ned for å lytte til dette intervjuet fordi jeg kjente meg så trøtt, og ville slappe av med en filosofisk diskusjon. Men jeg ble straks meget oppbrakt når Stålne hevder at verden har blitt mer kompleks, noe jeg hører igjen og igjen, men som er feil.

    Verden er like mye eller lite kompleks som i tidligere tider, hovedproblemet er at vi har forlatt småskalakompleksiteten til fordel for storskalakompleksitet. Dette går på tvers av alle biologiske systemer og vil føre til vår undergang.

    Kompleksitet er fundamentet både for bærekraft og det gode liv. Uten kompleksitet, dvs. kompleksitet med en fraktal fordelingsstruktur, er livet meningsløst:

    http://www.metropolismag.com/pov/20120330/science-for-designers-the-meaning-of-complexity

    Tidligere samfunn hadde en mye høyere grad av kompleksitet enn vårt eget!

    “It is only in recent years that the mathematical sophistication of traditional form languages has begun to be documented. Mathematicians and ethnologists are doing this work, while the architectural establishment continues to ignore indigenous building cultures and the human value of what they represent. For example, traditional building and urban geometry in sub-Saharan Africa is now revealed to be essentially fractal, thus revising our customary (and totally erroneous) conception of those cultures as mathematically under-developed – fractals were re-discovered in the West only very recently. Loosely (and deprecatingly) classed together as “vernacular architectures”, this vast body of diverse and complex styles, geometries, and ways of understanding space and structure shames the poverty of contemporary architectural styles. Traditional form languages are rich, complete, and technically (not industrially) advanced. In terms of richness and underlying substance, which are crucially important to life, contemporary form languages promoted by the Western architectural design magazines would seem to represent an evolutionary regression.” – Nikos A. Salingaros, A Theory of Architecture, side 230

    • http://www.facebook.com/profile.php?id=712911733 Kristian Stålne

      Hej Øyvind,

      Tack för responsen och alla läsvärda länkar! Jag utvecklar här mina tankar och hoppas på en vidare diskussion!

      Vad menar vi med komplexitet? Är vi mer komplexa idag än någonsin? I det här sammanhanget är det intressanta frågor, mycket viktiga – och komplexa.

      Ämnet är mycket stort och jag kan inte säga med säkerhet vad komplexitet är (kan någon?), men de två spåren jag för fram i diskussionen är det som kommer från kollapsteoretiker som Joseph Tainter och vuxenutvecklingsforskare som Michael Commons. Båda skulle absolut säga att vår värld är mera komplex idag än någonsin, men vi får se det ur ett antropocentriskt perspektiv, att våra civilisationer är mer komplexa idag än tidigare och att vårt tänkande och förmåga att hantera komplexitet också är det. Tainter och Commons får här representera två olika perspektiv på komplexitet som vi skulle kunna kalla ontologisk eller reell respektive epistemologisk eller konceptuell komplexitet.

      Ontologisk komplexitet handlar om hur komplexa faktiska ting, system eller processer är, t ex hur komplext ett träd är som jag beskrev här. Här finner vi de klassiska komplexitetsteorierna som växte fram på 50-talet och som växer i popularitet nu. Även om det inte finns något universellt mått på hur komplext något är kännetecknande för hög komplexitet hög grad av differentiering och integrering, alltså många olika delar och funktioner som samverkar för att skapa en helhet. En kropp som byggs upp av atomer, molekyler, proteiner, celler, organ osv, kan sägas vara mycket komplex. Och dagens samhälle brukar beskrivas som mycket komplext eftersom vi har så många olika roller och funktioner som koordineras i stora organisationer och helheter. De varor vi skeppar över världen är mycket komplexa och kräver många aktörer och företag för att konstrueras. Dagens finansiella system brukar också beskrivas som extremt komplext i en negativ mening i det att den är svåröverblickbar och att kriser lätt sprider sig över världen som är intimt sammanlänkad och integrerad. En datortillverkare försökte spåra alla komponenter för att se till att alla
      delar togs fram på etiskt och hållbart sätt, men de fick ge upp eftersom det fanns så oerhört många aktörer inblandade. I ett omtalat TED-talk så visade Thomas Thwaites sitt försök att på egen hand bygga en brödrost, och hur komplex den var.

      Epistemologisk komplexitet handlar om hur komplexa samband vi kan förstå, hur komplexa resonemang vi kan föra och hur komplexa problem vi kan lösa. Det här studerar vi inom vuxenutvecklingen och här har vi ett mått i Model of hierarchical complexity där vi kan säga att en viss mängd information har en viss nivå av hierarkisk komplexitet. Eller förståelsen som ligger bakom en designprincip. Viktigt är att en viss nivå av epistemologisk komplexitet bygger på och inkluderar alla tidigare komplexitetsnivåer.

      Jag vill nog säga att den epistemologiska komplexiteten är en blek skugga av den ontologiska, vår förståelse av världen är som regel en otillräcklig
      och begränsad representation. Ofta är det mest komplexa vi kan göra biomimetik, alltså att försöka efterhärma naturens komplexitet. Men en viktig poäng här är att hålla isär dem. När vi diskuterar designen av en stad eller ett hus bör vi hålla isär de båda perspektiven, den som planerat designen och den faktiska designen.

      I tidigare samhällen i sub-Sahara har man funnit fraktala geometriska mönster hos traditionella byggnader och städer. Innebär det att de kulturerna
      var mer komplexa än våra samhällen i Väst? Fraktaler populariserades ju här först av Mandelbrot på 1970-talet, men hade diskuterats ca 100 år tidigare.

      Nu är jag inte så bekant med exemplet ovan, hur mönstren ser ut och vilka insikter man hade om fraktala mönster i det traditionella sub-Sahara, men jag skulle gissa att de inte hade uppfunnit den matematiken som krävs för att konceptualisera och beskriva fraktaler – även om de mönstren dyker upp i designen av byggnader och städer. Den epistemologiska komplexiteten kan knappast ha funnits i det traditionella samhället. Så antingen har de i
      designen utgått från observationen av fraktala mönster i naturen, en sorts biomimetik, eller också, vilket för mig är mer troligt, har städerna vuxit fram utan någon sådan avsikt alls. Dagens städer kan ju också sägas ha en fraktal design även om det inte funnits någon avsikt, vägnät brukar liknas vid system av blodkärl, och likaså informationsflödet på internet.

      Konceptuellt så kan de tidigare kulturerna mycket väl ha ett mycket rikt och avancerat språk med många nyanser och hög komplexitet, men ur det perspektivet som vi arbetar med i vuxenutvecklingen så är den komplexiteten horisontellt och kvantitativt hög, men inte vertikalt och hierarkiskt. Det kan mycket väl vara så att tidigare kulturers språk och insikter i matematik är underskattade.

      Men jag håller med om att designen i våra städer, byggnader och civilisationer som helhet inte direkt bygger på sunda och kanske naturliga principer,
      utan på ett antagande om tillgång till billig energi. Och det är inte direkt smickrande för oss och vår eventuella förmåga till komplext tänkande… Allt vi gör är inte komplext.

      • Øyvind Holmstad

        Hei!

        Her er det mye å sette seg inn i! Sida du lenket til ga beskjeden Not Found! Håper dette er midlertidig, hvis ikke bør du gjøre noe med det.

        Uansett, når vi er inne på trær, som jo representerer en utmerket fraktal struktur, er treet også et eksempel på at biomimikk kan føre helt galt avsted.

        – Christopher Alexander: A City is not a Tree part 1:

        http://www.rudi.net/books/200

        – Christopher Alexander: A City is not a Tree part 2:

        http://www.rudi.net/books/201

        Resultatet er som følger:

        “At the international Walk21 conference this week in Vancouver, British Columbia, an eminent authority on streets boiled the walkability of cities down to the number of street intersections per square mile.

        Venice has 1,725 intersections per square mile. “It’s very complex, it’s very messy, and people walk,” said Allan Jacobs, urban design consultant, former San Francisco planning director, and author of Great Streets.

        Brasilia, near the opposite end of the spectrum, “has 92 intersections, and you don’t walk there,” The Vancouver Sun reported Jacobs as saying. “Irvine, California is the classic automobile city. It has just 15 intersections, the lowest I’ve ever counted.”

        Other places that are good for pedestrians, Jacobs said, include the Market Street area of San Francisco (300 intersections per square mile), Tokyo (988), Savannah, Georgia (538), Portland, Oregon (341), and Paris (281).

        The most complex and messy stret patterns provide the most walkable and enjoyable experiences for both visitors and residents, according to Jacobs.”: http://bettercities.net/news-opinion/links/15408/messy-street-patterns-boost-walking

        Brasilia, som helt og fullt er designet etter tremodellen og er en såkalt moderne by, er altså langt mindre kompleks enn tradisjonelle Venezia.

        Kroppens blodkarssystem som eksempel på en bys kompleksitet passer best til en tradisjonell urbanisme, og er uforenelig med dagens praksis med soneinndelinger.

        Andre typologier som i vesentlig grad har bidratt til et mer komplisert men mindre komplekst samfunn, er suburbia, the tower in the park og kjøpesenteret.

        Så hele vårt bebygde miljø, alle verdens byer, som utgjør rammen om våre liv, har blitt mindre komplekse og mer kompliserte. Derfor har våre liv blitt mindre komplekse og følgelig mer kompliserte!

        Ikke minst bilen, som krever en utrolig kompleks industriell infrastruktur for sin eksistens, har i ubegripelig grad vært med å redusere kompleksiteten i våre nærmiljø, og derfor i våre liv. Jeg vil sitere Wendell Berry:

        Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.” – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

        • http://www.facebook.com/profile.php?id=712911733 Kristian Stålne

          Länken är fixad, jag korspostade dessutom mitt inlägg på min blogg med fler länkar som kanske kan vara av intresse: http://komplexitet.se/2013/05/integrala-perspektiv-pa-peak-oil-och-komplexitet/

          För tydlighetens skull vill jag återgå till det jag sa i intervjun, att världen vi lever i har blivit mer komplex. Och det står jag fast vid, även om det inte är helt lätt att definiera exakt hur komplex den är. Jag menar att den är mer komplex eftersom:

          – Antalet och komplexiteten i varorna som skeppas runt världen är större idag än någonsin

          – Vårt finansiella system är mer komplext och globalt sammanvävt nu än någonsin

          – Våra samhällssystem, -funktioner och -roller är mer differentierade och (i bästa fall) integrerade

          – Våra informationsflöden är mer komplexa och sammanvävda över världen

          – Vår påverkan på planeten har ökat i omfattning och komplexitet, tror jag man kan säga. I vilket fall har vi en mer komplex förståelse för vår påverkan i form av t ex växthuseffekten (epistemologisk komplexitet).

          Men samtidigt kan vi se en rad områden där komplexiteten tycks ha minskat och förenklats, jag tror att man kan räkna in de exempel du anger i
          stadsplaneringen. Fast man måste nog också ta hänsyn till städernas storlek, alltså antalet korsningar (total number of intersections) och inte bara tätheten (intersections per square mile). För mig är det inte klart hur man definierar komplexitet, även om jag hört talas om att komplexiteten fraktala mönster kan uppskattas, Jackson Pollocks målningar har beskrivits som fraktala och hans senare verk har beskrivits som mer krävande och matematiskt uppskattats som mer komplexa.

          Industriellt jordbruk i form av monokulturer kan säkert räknas som mindre komplexa än ekologiskt där den biologiska mångfalden bevaras, även om processerna för framställning av gödningsmedel och bekämpningsmedel säkert att komplexa processer. Så det finns absolut företeelser och saker som blivit mycket enklare på ett kulturellt plan, men också på ett personligt plan i våra dagliga liv.

          Ett exempel är just matproduktion där jag inte behöver ägna mer än ca 1 timme om dagen för att anskaffa maten jag behöver istället för att behöva odla den själv. Det är en rationalisering som möjliggjort för mig att kunna sitta och diskutera komplexitet istället. En observation jag gjort är att det verkar som att man för att kunna gå upp i komplexitet måste göra beståndsdelarna lite enklare och
          renare.

          Sedan kan vi ju diskutera om komplexitet är bra eller dåligt. Och vilken sorts komplexitet vi bör eftersträva…

          • Øyvind Holmstad

            Det er godt mulig at verden har blitt mer kompleks på et abstrakt nivå, men dette fører også til at vi blir mer abstrakte som mennesker: http://www.academia.edu/188202/Neuroscience_the_Natural_Environment_and_Building_Design

            Økonomien er ikke lenger en del av oss, likesom byene ikke er det. Men i forhold til meningsfylte interaksjoner mellom mennesker og mellom mennesker og sine omgivelser, er jeg overbevist om at verden har blitt mindre kompleks. Dette er hva Nikos Salingaros kaller for “livets dans”: http://zeta.math.utsa.edu/~yxk833/LECTURES/Biophilia-CUNY2011.pdf

            – Urban movement has its continuity, rhythm, and complex fractal structure

            – Very much like classical dance forms from all cultures

            – Connected pedestrian geometry allows rhythms that are unfeasible in a car

            – Our organism accumulates positive and negative effects of daily rhythm

            Personlig ser jeg det slik at kompleksitet som ikke underbygger livets dans er meningsløs, og derfor ikke bør regnes som kompleksitet, samme hvor komplisert den kan synes. Det er mulig man kan kalle dette for negativ kompleksitet?

            Hvor meningsfull livets dans er kan kun måles i mengden og kvaliteten av “patterns” eller mønstre, som på en god måte knytter oss til hverandre og våre omgivelser i dagliglivet. Et annet navn på livets dans er “A Pattern Language”, etter min mening det forrige hundreårets viktigste bok.

            Det hatet og den forakten A Pattern Language har blitt møtt med av eliten, kan ikke tolkes som annet enn en underliggende angst for at deres rasjonelle verden er grunnleggende falsk: http://zeta.math.utsa.edu/~yxk833/PLreview.html

            Den formen for kompleksitet vi erfarer i dag er i stor grad bygget på “anti-patterns”:

            “The problem is that we are adapting to the wrong things — to images, or to short-term greed, or to the clutter of mechanics. These maladaptations are known as “antipatterns” — a term coined not by Alexander, but by software engineers. An antipattern is something that does things wrong, yet is attractive for some reason (profitable or easy in the short term, but dysfunctional, wasteful of resources, unsustainable, unhealthy in the long term). It also keeps re-appearing. Sounds like our economy and wasteful lifestyle?”: http://www.metropolismag.com/pov/20110919/the-sustainable-technology-of-christopher-alexander

            Tidligere kulturer hadde en stor kompleksitet nedarvet i form av en mengde underliggende “pattern”, som knyttet menneskene til hverandre, sine omgivelser og historien gjennom subtile og talløse interaksjoner. Disse var framevolverte prøve og feileløsninger som etter hvert fant sin plass i religionen og kulturen.

            Gjennom oppdagelsen av “pattern”-teknologien har vi i dag muligheten til å avdekke og knytte oss til både gamle og nye “pattern” gjennom “pattern languages”, slik at vi igjen kan knyttes til hverandre og naturen gjennom fordelaktige interaksjoner, og ikke for lettvinthet eller profitt.

            Husk også at softwaren i iPhone er bygget opp etter et “pattern language”-programeringsspråk.

            Når det gjelder den differensieringen av roller vi har i dag, er dette noe som helst tjener eliten. Svært mange av disse profesjonene kunne utmerket godt syntetiseres inn i “pattern languages” og gis tilbake til folket:

            “But, by contrast, in the early phases of industrial society which we have experienced recently, the pattern languages die.

            Instead of being widely shared, the pattern languages which determine how a town gets made become specialized and private. Roads are built by highway engineers; buildings by architects; parks by planners; hospitals by hospital consultants; schools by educational specialists; gardens by gardeners; tract housing by developers.

            The people of the town themselves know hardly any of the languages which these specialists use. And if they want to find out what these languages contain, they can’t, because it is considered professional expertise. The professionals guard their language jealously to make themselves indispensable.

            Even within any profession, professional jealousy keeps people from sharing their pattern languages. Architects, like chefs, jealously guard their recipes, so that they can maintain unique style to sell.

            The languages start out to being specialized and hidden from the people; and then within the specialties, the languages become more private still, and hidden from another, and fragmented.” – Christopher Alexander, The Timeless Way of Building, side 231-232.

            Til slutt, i forhold til “pattern languages” som grunnlaget for livgivende eller bærekraftig kompleksitet, vil jeg sitere Franz Nahrada sine visjoner for denne banebrytende teknologien, i sannhet hva man kan kalle for livets teknologi: http://blog.p2pfoundation.net/movement-of-the-day-give-the-global-villages-movement/2013/05/09

            “Maybe one of the greatest theoretical breakthroughs of our time is Christopher Alexanders “Pattern Language”. Patterns are recursive structures that we use in everyday life and which support and enable the vitality of everything we do. Patterns are the obvious or less obvious solutions to problems – which can be researched, identified and taught. Patterns bridge theory and practise, they allow us to include non – experts in shaping our world. Patterns span from architecture to computing, and yet pattern theory is still at the beginnings.

            GIVE uses pattern theory and methodology to organize knowledge and guide research. Whilst Alexander was referring to cities, we seek for optimum patterns of smaller forms of settlement. We seek for helpful and balancing patterns in the relationship of man and nature; we seek for empowering patterns in social life. We are convinced that there are universal laws of optimization and yet a large degree of human freedom and inventiveness at the same time. The ultimate purpose of our work on villages is in achieving health and happiness. We think that finding the organic relations between man and environment is the key to both.”

      • Øyvind Holmstad

        I forhold til hvor store matematiske kunnskaper man hadde i sub-Sahara, vet jeg ikke noe om dette. Men slik jeg ser det er tradisjonen og religionen de beste bærere av kompleksitet, og med sin avanserte kunst og arkitektur hadde de utvilsomt oppnådd et meget høyt kulturelt nivå.

        I forhold til meningsfylt kompleksitet relatert til menneskelivet forholder jeg meg til to størrelser, The Pattern language (bok: A Pattern Language) og The Form Language (bok: The Nature of Order), begge definert av Christopher Alexander.

        Når the Pattern Language og the Form Language forenes i en høyere enhet, hvor de blir ett, har mennesket nådd den høyest mulige form for sivilisasjon.

        Alexander har definert 15 fundamentale verdier for utfoldelse av helhet eller sentra: http://www.tkwa.com/fifteen-properties/

        Disse 15 verdiene ligger bak utfoldelsen av universet, de ligger bak evolusjonen, men underlig nok finner man dem kanskje aller sterkest i tradisjonell kunst og arkitektur. Personlig mener jeg dette er det sterkeste beviset på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at meningen med våre liv på jorden er en kontinuerlig intensivering av sentra gjennom de 15 transformasjonene, hva Alexander kaller helskapsutvidende transformasjoner.

        Disse teoriene er best beskrevet i Alexanders monumentale verk The Nature of Order, de 15 transformasjonene er beskrevet utførlig i første bind The Phenomenon of Life, som Salingaros i disse dager kommer med en utfyllende bok om:

        NEW BOOK: Unified Architectural Theory: Form, Language, Complexity. A Companion to Christopher Alexander’s “The Phenomenon of Life — The Nature of Order, Book 1”, Sustasis Foundation, 2013. Now available from Levellers Press.

        En innledning til NofO-serien finnes online.

        – Christopher Alexander, New Concepts in Complexity Theory: http://www.livingneighborhoods.org/library/complexity.pdf

        Jeg vil gjerne sitere følgende:

        “I believe the fifteen transformations I have discovered will turn out to be naturally occurring, and necessarily occurring in all complex systems. The laws leading to their existence, will turn out, I think, to be inevitable or necessary results of the unfolding of wholeness, under the right conditions. And I believe, too, that our 20th-century notion that mechanical effects without the guiding influence of these fifteen transformations, can create the beautiful structures we encounter in the universe, is simply wrong. In other words, it is the action of wave motion, mitigated by the fifteen transformations, that creates the beauty of the breaking wave; it is the operation of natural selection, mitigated by the action of these fifteen transformations, which generates discernible and coherent forms in the play of genetics and evolution; I believe it is the operation and unfolding of the most ordinary flower or stem of grass, mitigated by the operation of the same fifteen transformations, which generates the beauty of the flower. I believe that it is the same fifteen transformations which mitigate and channel the crumbling and heaving and bending of the geologic strata which generated the beauty of the Himalaya; and these fifteen transformations, too, which mitigate the action and swirling of the vortices on Jupiter, or the rippled piebald configurations we call a mackerel sky.”

        Pussig nok har The Nature of Order blitt møtt med det samme hatet fra eliten som A pattern Language: http://permaculturenews.org/2011/02/09/cognitive-dissonance-and-non-adaptive-architecture-seven-tactics-for-denying-the-truth/

        Personlig mener jeg dette er fordi man ved et visst nivå av intensivering av sentra står ansikt til ansikt med Gud, noe som betyr at deres mekanistiske verdensbilde bryter sammen. Dette skjer når man når et høyere nivå av kompleksitet, Gud selv åpenbarer seg altså på jorden gjennom kompleksitet.

        Utfoldelse av sentra gjennom de 15 transformasjonene er derfor den ultimate form for biomimikk. Det var dette som foregikk når tradisjonelle kulturer utformet sin kunst og arkitektur, og det er derfor deres kunst og arkitektur nådde et mye høyere og komplekst avansert uttrykk enn hva man finner i vår tid.

        Her er en mer matematisk tilnærming til stoffet: http://zeta.math.utsa.edu/~yxk833/life.carpet.html

        Jeg har ikke fått studert denne artikkelen selv enda, men Phil keenan anbefaler den på det varmeste: http://meandering-through-mathematics.blogspot.no/2011/08/quilt-patterns.html

  • Øyvind Holmstad

    Begrepet “permanencer” er interessant! Når det gjelde omstilling er Salingaros meget klar, han mener at det må til en ombygging av samfunnet (for å oppnå en fraktal kompleksitetsstruktur / infrastruktur) på linje med gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Dette for å unngå kollaps og en tredje verdenskrig om olje.

    Jeg vet mange er uenige i dette, fordi de mener vi allerede har for lite energi og ressurser tilgjengelig til at dette er mulig, og derfor må gjøre det beste utav det vi har. De mener Salingaros er utopisk.

    Personlig mener jeg det er utopisk å tro at vi har noen framtid uten at vi gjenvinner småskalakompleksiteten. Dette er meget godt gjort redefor i denne artikkelen: http://www.metropolismag.com/pov/20130322/toward-resilient-architectures-1-biology-lessons

    • Øyvind Holmstad

      Noe jeg ikke har reflekt ordentlig over før i går, er at det finnes to forestillinger om hvordan en kollaps utarter seg. Orlov representerer den brå varianten, mens John Michael Greer står for en mer langsom variant:

      “Ouromboros, exactly! The decline that’s already taking place around us doesn’t have any big explosions or fireworks; that’s why so many people are so terrified of it, and invent a flurry of imaginary catastrophes and utopias to distract themselves from the fact that we’re already in the Long Descent — that this is what collapse looks like.”

      http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/05/the-song-remains-same.html

      Når jeg tenker etter står nok Salingaros mer for den langsomme versjonen, i likhet med sin venn James Howard kunstler.

  • Øyvind Holmstad

    I nattens mulm og mørke kom jeg til å huske et meget viktig essay James Howard Kunstler i Orion Magazine for et par år tilbake, kalt Back to the Future:
    http://www.orionmagazine.org/index.php/articles/article/6336

    Konklusjonen på essayet er at vi har intet annet valg enn å gå tilbake til god, gammeldags småskalakompleksitet. Vi kan gjøre dette frivillig, eller tvinges til det av peak-oil og andre miljø- og ressurskriser.

    I forhold til Anders Asphaugs resonnement om at en administrativ eller statlig overstyring av samfunnet ikke er veien å gå, er jeg enig i dette. Statens rolle må være å legge til rette for selvorganisering: http://www.metropolismag.com/pov/20111101/frontiers-of-design-science

    Men selvorganisering er også et misforstått ord og forveksles gjerne med kaos. Selvorganisering er tvert i mot den guddomelige orden! Til alle tider har samfunn organisert seg gjennom mønsterspråk eller “pattern languages”:

    – Peer-to-Peer Themes and Urban Priorities for the Self-organizing Society: http://permaculturenews.org/2012/02/07/peer-to-peer-themes-and-urban-priorities-for-the-self-organizing-society/

    Disse mønstrene har vært beskyttet av tradisjonen og religionen. I dag har vi dessverre ingen kultur, tradisjonene er tappet for innhold og religionen er privatisert. Derfor har vi intet annet valg enn å beskytte disse mønstrene gjennom lovverket, så får vi håpe vi en dag finner tilbake til kulturen.

    Hittil har jeg identifisert to metapattern som et “pattern language” må være knyttet opp mot, dette er handikapprinsippet, eller rettere sagt den gode kraften i handikapprinsippet, da denne kraften også har en mørk og destruktiv side. Modernismen og kapitalismen dyrker utelukkende den mørke siden av kraften, kapitalismen er derfor uforenelig med et velfungerende marked:

    http://permaculturenews.org/2010/11/25/anti-pattern-capitalism/

    Kapitalismen er også uforenlig med et velfungerende marked fordi den er anti-fraktal. Her er vi ved det andre metapatternet et “pattern language” må knyttes opp mot, en fraktal fordelingsstruktur, som på lik linje med handikapprinsippet også spiller en uvurderlig rolle i biologiske og naturlige systemer/strukturer:

    “Watersheds can be considered a type of real-world network that is characterized by self-repeating or fractal-like patterns. Fractals are geometric patterns that possess the same proportions on different scales. Rivers and glaciers cut through the planet’s surface, leaving behind landscapes that may appear random or haphazard, but are actually quite precise. Whereas such patterns have been frequently ignored in designing or altering man-made landscapes, there is now interest in emulating them to create more sustainable and eco-compatible designs.” – D.L. Marrin, Ph.D

    – Hydromimicry: Water as a model for technology and management: http://www.resilience.org/stories/2011-08-11/hydromimicry-water-model-technology-and-management

    Målet må være å hele tiden strekke oss etter økt kompleksitet, på lik linje med de mest komplekse økosystemer. Vi kan naturligvis aldri kunne overgå naturen selv, likesom våre mest avanserte jagerfly aldri vil kunne overgå vandrefalkens grasiøsitet og manøvreringsevner. Allikevel må dette være vårt mål.

    Kompleksitet, kompleksitet og kompleksitet er oppskriften for et bærekraftig samfunn. Dessverre er dette et misforstått ord som i dag er negativt ladet. Får jeg lov ønsker jeg å skrive en artikkel i relasjon til denne episoden om kompleksitet, muligens med tittelen: “Kompleksitet, fundamentet for bærekraft og det gode liv.”

    Til slutt et spørsmål til James. Jeg ser du bor i en seilbåt. Er dette et bevisst valg i forhold til peak-oil? Dette fordi den store amerikanske “kollapsforfatteren” Dmitry Orlov også har valgt å bosette seg i en seilbåt. Han har tatt dette valget fordi han ser seiling som et godt utgangspunkt for å drive handelsvirksomhet langs den amerikanske østkysten når kollapsen inntreffer. Så vidt jeg har forstått det har han også bygget opp et lager av bl.a. båtnagler, som han mener vil bli mer verdt enn gull etter peak-oil, når seilbåter igjen blir det naturlige framkomstmidlet.

    Jeg vet ikke hvor godt du kjenner til Dmitry? Her er noen av hans essay: http://permaculturenews.org/author/Dmitry%20Orlov

    Da han deler din pasjon for seiling kunne han kanskje være et aktuelt intervjuobjekt for en framtidig episode av Levevei?

    • James Arnfinsen

      Hei Øyvind,
      Du må gjerne sende inn et nytt tekstbidrag. Det kunne vært spennende å høre Kristian Stålnes respons på den måten du forstår kompleksitet. Det aner meg at begrepet må presiseres, da det kan ha en rekke forskjellige betydninger. Det blir ofte komplisert når man skal sammenligne meninger fra to forskjellige diskurser (f.eks. Salingraros/Alexander vs. Wilber). Min fornemmelse er at det er fullt mulig å finne mange kontaktpunkter. Jeg vil spesielt anbefale boken “Sex, Ecology & Spirituality” av Ken Wilber. Jeg tror du vil sette ekstra pris på det han beskriver som “The 20 tenets”. Nok om det.

      Når det gjelder seilbåten så er det en blanding av litt tilfeldig, litt artig og litt ideologisk. Jeg synes det er spennende å leve på en annerledes måte. Det hjelper meg til å holde et skråblikk på samfunnet. I seg selv vil jeg påstå at det ikke er veldig bærekraftig å bo i en seilbåt. Jeg er fullstendig avhengig av infrastruktur, dessuten er det kun meg som bor der. Jeg tror samarbeid og bofellesskap er fremtiden! Håper å få til noe slikt i løpet av de nærmeste årene og samtidig ha seilbåten.

      • Øyvind Holmstad

        Hei James, ble nesten litt skuffet, tenkte du kanskje kunne være en lokal variant av Orlov. Uansett, poenget hans er at han forbereder seg på en framtidig karriere med handelsvirksomhet med seilbåten sin etter at samfunnssystemene bryter sammen. Det er derfor lurt av deg å beholde seilbåten. Men det ideelle vil sikkert være å ha en fast base i et bofellesskap, hvorfra man reiser på handelsekspedisjoner. Kanskje er dette også tanken til Orlov, det vil sikkert være lite praktisk å bo fast i en seilbåt når man trenger plassen til varer.

        Jeg har også forstått det slik at Orlov ikke investerer i gull, aksjer eller lignende, men i spesifikke naturalia som han mener vil få en særlig stor verdi når dagens energikrevende industri- og distribusjonssystemer kollapser, og jeg husker at han her bl.a. nevner skipsnagler. Så trolig har han et lager av skipsnagler og andre relevante naturalia liggende klart.

        Ellers ble jeg meget glad i dag tidlig når jeg åpnet bloggen til p2p-foundation, som tilhører min daglige leseliste til morgenkaffen, og kunne konstatere at det finnes et initiativ som deler mine visjoner om et samfunn bygd på “pattern Languages”, dette er Global Villages. Tok en rask titt på sida deres, som gjør meg nesten henrykt. Her er hva de skriver i dagens artikkel hos p2p-foundation:

        “Maybe one of the greatest theoretical breakthroughs of our time is Christopher Alexanders “Pattern Language”. Patterns are recursive structures that we use in everyday life and which support and enable the vitality of everything we do. Patterns are the obvious or less obvious solutions to problems – which can be researched, identified and taught. Patterns bridge theory and practise, they allow us to include non – experts in shaping our world. Patterns span from architecture to computing, and yet pattern theory is still at the beginnings.

        GIVE uses pattern theory and methodology to organize knowledge and guide research. Whilst Alexander was referring to cities, we seek for optimum patterns of smaller forms of settlement. We seek for helpful and balancing patterns in the relationship of man and nature; we seek for empowering patterns in social life. We are convinced that there are universal laws of optimization and yet a large degree of human freedom and inventiveness at the same time. The ultimate purpose of our work on villages is in achieving health and happiness. We think that finding the organic relations between man and environment is the key to both.”

        Hele artikkelen kan leses her:

        http://blog.p2pfoundation.net/movement-of-the-day-give-the-global-villages-movement/2013/05/09

        Dette er første gangen jeg har kommet over en organisasjon som er så innstilt på å benytte Alexanders teknologier, med hovedfokus på “pattern”-teknologien. Så dette ble en spesiell morgen for meg, jeg har også sovet godt og kaffen smakte utmerket.

        Hjemmesida til Global Villages finnes her: http://www.globalvillages.info/wiki

  • Øyvind Holmstad

    Dessverre hadde jeg glemt Alexanders fundamentale lov om kompleksitet, men kom heldigvis på/over den igjen. Denne er som følger:

    “And the fundamental answer is, that there is a fundamental law about the creation of complexity, which is visible and obvious to everyone – yet this law is, to all intents and purposes, ignored in 99% of the daily fabrication process of society. The law states simply this: ALL the well-ordered complex systems we know in the world, all those anyway that we review as highly successful, are GENERATED structures, not fabricated structures.” – The Process of Creating Life, by Christopher Alexander, page 180

    Så det finnes derfor to typer kompleksitet, fabrikert og generert. Så selv om verden på et vis kan sies å være mer kompleks i dag enn tidligere, har vi garantert fått mer av den fabrikerte og mindre av den genererte kompleksiteten!

    Alexander benytter utviklingen av embryoet som et eksempel på den genererte kompleksitetens overlegenhet:

    “If an embryo were shaped by fabrication, and not generated, the number of mistakes would be unbelievably large.

    The human embryo is created by 50 doubling of cells. Starting with a single cell (the fertilized egg), after 50 doublings, the embryo has 250 cells. During this doubling process that occurs 50 times, each cell has the opportunity to adapt itself, and to remove possible mistakes by position, adaption, pushing and pulling. The total number of opportunities for correction, then, in the growing embryo, is (1+2+2i2+2i3+….2i50) = 2i51. Reversing the argument, we may express this by saying that the assembly of embryo cells, if not given a chance for adaption and instead made by design and fabrication, would typically have 2i51 mistakes – a truly enormous number, roughly 10i15, or a thousand trillion mistakes. That is what would happen if an embryo were designed and built, not generated. If an embryo were built from a blueprint of a design, not generated by an adaptive process, there would inevitably be one thousand trillion mistakes. Because of its history as a generated structure, there are virtually none.” – The Process of Creating Life, by Christopher Alexander, page 187-188

    Den fabrikerte kompleksiteten har sitt opphav i et mekanistisk verdensbilde. Personlig ser jeg på nedstigningen til et mekanistisk verdensbilde som den moderne verdens syndefall, eller vår tids syndefall:

    “The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

    However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

    Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

    For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

    The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

    And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern.” – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16.

    For igjen å kunne skape generert kompleksitet foreslår Alexander introduksjonen av generative koder, som er en form for sekvens eller utfolding på linje med den vi finner i DNAet. På lik linje med “pattern languages” mener Alexander at generative koder var en integrert del av tidligere kulturer.

    Generative koder vil Alexander utforske nærmere i sin neste bok, om morfogenese, men jeg klarte ikke å finne den eksakte tittelen på denne boka, som altså er upublisert. Men jeg fant disse artiklene som kan gi en pekepinn:

    – Generative Codes; The Path to Building Welcoming, Beautiful, Sustainable Neighborhoods: http://www.livingneighborhoods.org/library/generativecodesv10.pdf

    – Sustainability and Morphogenesis: http://www.livingneighborhoods.org/library/schumacher-pages-59-79.pdf

    – GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS: http://www.livingneighborhoods.org/ht-0/gcwelcome.htm

    Her, som med “pattern languages”, husker jeg å ha lest at Alexander mener at generative koder kan anvendes innenfor de fleste samfunnsområder, og ikke kun innen arkitektur og planlegging.
    Ellers, som de fleste som følger med på “commons”-relaterte nettsteder sikkert har fått med seg, er bokprosjektet “The Wealth of the Commons” nå frigitt som fri e-bok: http://wealthofthecommons.org/

    Jeg begynte å lese på denne nå i pinsa, og started med et storartet essay av Franz Nahrada:

    – THE COMMONING OF PATTERNS AND THE PATTERNS OF COMMONING: A SHORT SKETCH: http://wealthofthecommons.org/essay/commoning-patterns-and-patterns-commoning-short-sketch

    Jeg vil sitere følgende:

    “Can we apply such patterns in today’s emerging common practices? We probably will have to, since commons are not possible without balance-seeking processes whose fruits we cannot fully foresee. We need to introduce complementary patterns that facilitate the dynamics of economic relationships. We need to explore patterns of communication that allow us to establish working cooperation and innovation. We need to identify the optimum sizes and qualities of our habitat. We need to balance privacy and individuality with our mutual dependence.

    Pattern languages will help us to avoid schematic thinking and grasp the deeper complexity and the degrees of freedom involved in a world that is evolving into true togetherness – because the ways of command and control, of money and power, and conventional economic thinking, have proven to be way too primitive to solve the problems they have created.”

    Jeg vil også anbefale Michel Bauwens essay om p2p-produksjon, som jeg håper vil danne grunnlaget for framtidige produksjonssystemer.

    En annen som også er opptatt av p2p-produksjon er Simone Cicero, hvis blogg jeg anbefaler på det varmeste: http://meedabyte.com/

  • 19682010

    Beklager at det ble mange kommentarer her, men fikk noen nye tanker etter å ha lest det siste intervjuet med Salingaros i Arch Daily i går. Dette fikk meg til å forstå at kompleksitet også kan deles inn i energiintensiv og energifattig kompleksitet.

    “Everything built before the industrial age had to be sustainable or else it was not used. An energy-guzzling typology was simply too wasteful to survive. Cities evolved to optimize energy use and human interactions. So we can look around at all the older structures and learn our lessons on how to build for passive energy use. Sustainable architecture is there right in front of us: but disdained and bulldozed because it does not look “modern”. Add some of today’s technological gadgets, and we can create marvels. Again, we cannot expect people in the developing world to rely upon imported high-tech components: that’s a recipe for disaster. Some people actually wish to create this dependence, for their own profit, but it does not serve society.” http://www.archdaily.com/397653/meet-the-man-liberating-architecture-from-modernism-s-evils/

    Energifattig eller tradisjonell kompleksitet må nødvendigvis være et resultat av generert kompleksitet, da den er avhengig av en mengde små og subtile tilpasninger som ikke kan planlegges.

    I den siste boka til Salingaros et sted i delen om fraktaler lanserer han et begrep som kanskje kan tolkes som en form som fraktal overladning eller overspenning, hvor den intense interaksjonen som foregår i et fraktalt urbant mønster gir en form for livsoverflod. Således kan “det gode liv” jeg snakker om kun finne sted innenfor rammene til en tradisjonell, energifattig kompleksitet.

  • http://permaliv.blogspot.no/ Øyvind Holmstad

    Kom nettopp over et sitat fra SNL om den store økosofen Sigmund Setreng:

    “I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.”

    https://nbl.snl.no/Sigmund_Setreng

    For meg fortoner dette sitatet seg som en åpenbaring av ny innsikt. Det er nettopp hva jeg har forsøkt å si hele tida, uten å finne ord. Vår sivilisasjon er bygd opp rundt den rasjonelle modernismen, som ser på samfunnet som en maskinstruktur. Derfor bygger ikke vår samfunnsstruktur på kompleksitet, men på KOMPLIKASJON.

    Naturen derimot er kompleks, fordi den aldri gjentar seg selv!

    Dette er også grunnen til at vi må bygge samfunnet rundt adaptiv morfogenese, slik Alexander mener.

    Les mer om Setreng hos Harvest: http://harvest.as/artikkel/en-naturfilosofisk-hovding#When:18:46:00Z

    Her er et sitat fra artikkelen hos Harvest:

    “Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

    Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

    Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres – uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

    Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

    Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

    I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.”

    Dette er så vidunderlig å lese. Akkurat nå kjenner jeg meg sterkt beveget over at vi i Norge har en filosof, Sigmund Setreng, som har satt ord på dette jeg selv har følt på og forsøkt å sette ord på.

    I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

    • James Arnfinsen

      En tilsvarende tematikk utforskes i boken The Systems View of Life (2014), skrevet av Fritjof Capra og Pier Lugi Luisi. Det kommer to episoder med dem her i løpet av høsten. Ser frem til det!

  • James Arnfinsen

    The end of Big Oil? Ironisk at et krigsmaskineri som US Navy kanskje kan være drivkraften bak en fremtidig energikilde. http://anonhq.com/u-s-navy-turns-seawater-jet-fuel-flies-aircraft-using-oceans-co2-h2/